Man kan lese regjeringens klimamålmelding Meld. St. nr. 13 (2014–2015): Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU både forlengs og baklengs uten riktig å bli klok på hvorfor «Regjeringen mener at Norges bidrag er ambisiøst og rettferdig» (s. 18).
Det er ikke ironisk ment. Kanskje har regjeringen rett. Det er bare ikke helt klart hvorfor regjeringen mener det. Ambisiøst i forhold til hva, og rettferdig for hvem? Og er det nok?
Dette skulle egentlig vært lagt ut i helgen, men. Bedre sent enn aldri.
Vi nærmer oss klimatoppmøtet 23. september i New York. Møtet er ment å å få regjeringssjefer til å overgå hverandre i fagre løfter om utslippsreduksjoner: det skal «galvanisere og katalysere» klimahandling. Etter det nedslående København-møtet i 2009, som mislyktes i å finne en etterfølger til Kyoto-protokollen, håper man å komme i mål i Paris neste år. CarbonBrief har en hjelpsom jukselapp for den som vil vite hva toppmøtet handler om, uten å vade gjennom forkortelser og diplomatsjargong.
En nederlandsk undersøkelse har innhentet 1868 klimaforskeres syn på forskjellige spørsmål om klimaendringene. Undersøkelsen gjør det ikke bare mulig å tallfeste enigheten om IPCCs konklusjoner har i det bredere fagmiljøet, men også å se hvordan folk med ulik ekspertise vurderer spørsmålene. I den første av flere planlagte publikasjoner fokuserer de på årsakene til den globale oppvarmingen (attribusjon), med et sideblikk på klimafølsomheten. [OPPDATERING 19.4.2015: Resultatene er nå tilgjengelige i sin helhet.]
Kort oppsummert: