På 1point5-konferansen i Oxford forrige uke forberedte forskere seg på å finne ut på null komma svisj hvordan vi kan klare å holde global oppvarming under 1,5°C og hva vi har å vinne – og tape – på det.

I Parisavtalen satte verden seg som mål å begrense den menneskeskapte oppvarmingen til godt under 2°C fra førindustrielt nivå, og helst 1,5°C. Pariskonferansen ga FNs klimapanel (IPCC) hastebestilling på en spesialrapport. Politikerne vil ha 1,5°C utredet fordi det finnes lite forskning på hvordan det kan oppnås og hvilken forskjell det vil gjøre.

Det finnes lite forskning fordi målet har virket urealistisk ambisiøst, og det virker litt meningsløst å diskutere akkurat hvor langt vi har tenkt oss, så lenge vi gasser på i gal retning. Men skal vi diskutere det, haster det, for vi har et karbonbudsjett å holde oss innenfor hvis vi skal klare 1,5°C, og anslag tilsier at vi bare har få år igjen før vi sprenger budsjettet hvis vi ikke kan overtrekke kontoen og betale tilbake senere i «negative utslipp». Innen forskerne i 2018 rapporterer om hvordan vi kan klare det, og hva som gjør det forsøket verd, kan det allerede være for sent. Rapporten kan ende opp som et tragisk vitnesbyrd om en bedre verden som ville vært mulig.

Konferansen i Oxford belyste spørsmålet fra mange sider. Den ble intensivt dekket på CarbonBrief (bakgrunn, inntrykk og videointervjuer fra dag 1 og dag 2, Tubiana-intervju). Sammendragene ligger på nett, videoopptak kommer, og innleggene ble behørig tvitret på #1point5 av @1p5deg og andre.

Noen inntrykk:

Håp og slingringsmonn. Hvor stresset de enn er over fristene, virker mange forskere oppkvikket og motivert over å få jobbe med scenarier på halvannen grad i stedet for de trøstesløse scenariene på 2-4°C de er vant med.

Flere understreket også betydningen av å sikte så lavt vi kan, for å ha en sikkerhetsmargin når vi bommer. Det er usikkert akkurat hvor mye varmere Jorden blir av et gitt utslipp, og det er svært usikkert hvor fort vi vil klare å snu industrisamfunnet med en gitt politikk. Mye leit kan skje hvis vi bommer på 1,5°C-grensen og ender opp med over 2°C oppvarming, men det ville bli betraktelig leiere å bomme på 2°C og havne på 3-4°C.

Virkninger: Fokus på de mest sårbare og på tidlige vippepunkter. For korallrevene kan den halve graden mellom 1,5 og 2,0 gjøre forskjellen på katastrofe og ragnarok. Forskjellen vil også spille størst rolle for de mest sårbare befolkningene i Sør, særlig de som trues av bare noen fots havstigning på små øystater og i de store elvedeltaene. Og siden de i det store og det hele verken har sluppet ut så mye, eller har så mye penger til klimatiltak, reiser det med fornyet styrke spørsmålet hvem som skal betale.

Polarområdene, som reagerer annerledes og sterkere på oppvarmingen enn kloden forøvrig, kommer også i skjerpet fokus: Hva betyr en halv grad for den hurtig svinnende arktiske havisen? Og ligger vippepunktet for nedsmelting av Grønland og påfølgende syv meters havstigning under to grader? Da handler det om mer enn deltaer og koralløyer.

Slike spørsmål motiverte allerede beslutningen om å ta inn den lavere grensen i Parisavtalen. Nå ønskes det svar. Men gitt de store usikkerhetene, den relativt lille forskjellen på temperaturgrensene, og den korte tidsrammen, er det ikke sikkert forskningen kan svare. Forskerne toner ned forventningene.

Unnasluntrerne. Internasjonal luft- og skipsfart har klart å snike seg unna klimamål og utslippsbegrensninger. Det går ikke lenger, enten vi snakker om halvannen eller to grader. Men utskifting av jetfly og lasteskip tar tid, og det spørs om det i det hele tatt er gjennomførbart for disse sektorene å ta sin andel av et 1,5°C-løft innen tidsrammen.

Mer skade enn gagn? På Oxford-konferansen snakket flere forskere høyt om vanskelige avveininger mellom skadene ved en halv grads ekstra oppvarming og skadevirkningene av tiltakene som må til for å unngå den. Global oppvarming truer fattige befolkninger og biologiske mangfold på sikt, men de kan også komme i umiddelbar konflikt med klimatiltak, for eksempel hvis hurtig økning i etterspørselen etter biodrivstoff gir dyrere mat og/eller mer innbringende hogst.

Enda større økologiske og sosiale konflikter kan det bli hvis vi skal ta igjen det forsømte med massiv bruk av BECCS, bioenergi med karbonfangst og -lagring. I forrige IPCC-rapport fant forskerne det vanskelig å komme opp med scenarier for å holde togradersgrensen uten å gripe til slike «negative utslippsteknologier» som skal trekke CO2 ut av luften og spa den ned i bakken. De begynte også å snakke om forskning og utvikling på klodetukling (geoengineering), slik at vi står klar til å gi planeten solskjerm mot farlige temperaturendringer hvis vi må.

Slike teknologier kom i rampelyset på Oxford-konferansen. Andre ble betenkt over det de syntes var et utilbørlig fokus på radikale inngrep med uprøvde teknologier, og en avledning fra utslippskutt i dag (se CarbonBriefs intervjuer med Piers Forster og Kevin Anderson på dag 2). Det ville være sørgelig ironisk om vi lot 1,5°C-målet spore av debatten på den måten, i stedet for å skjerpe innsatsen for å sette eksisterende løsninger ut i livet.