Er det nye 40%-målet ambisiøst? Det heter på s. 18 at «Norges nye forpliktelse innebærer… en progresjon». Her må «progresjon» bety «å legge opp den neste etappen» snarere enn å heve ambisjonene. Fra før hadde Norge mål om å kutte 30% innen 2020 og bli karbonnøytralt innen 2050. Det var neppe meningen å sitte og tvinne tommeltotter i ti avgjørende år imellom.

Norge dilter etter EU, og ingen var overveldet over EUs nye 2030-mål, selv om det høynet budene i det internasjonale pokerspillet om nye utslippsforpliktelse. EU er godt plassert til å innfri løftet, gitt at de allerede har redusert klimagassutslippene med ca. en femtedel fra 1990 til 2012 (UNFCCC-data), delvis som følge av målbevisst politikk, men delvis utilsiktet gjennom økonomisk krise og nedlegging av gammel kommunistindustri.

Norge, derimot, økte sine samlede utslipp av klimagasser over samme periode, takket være en grassat økning i CO₂-utslippene. I følge norsk statistikk var utslippene på 53,9 mio. tonn CO_2eq fra norsk territorium i 2013, eller en økning på 3,7% fra 1990-nivå (SSB). Det er drøyt sju mio. tonn mer enn vi skal slippe ut i 2020 dersom 2/3 av 30%-kuttet skal tas innenlands i tråd med klimaforliket. Hvis vi skal sammenligne med hva Norge får til, er regjeringens mål saktens ambisiøst.

Onde tunger kunne finne på å si regjeringen legger seg på ambisjonsnivået til et gjennomsnittlig EU-land, siden noen land vil kutte mer og andre mindre innen det felles 40%-målet. Det er nok feil, siden Norge ganske sikkert vil få tildelt høye kutt.

EUs mål, altså 40% reduksjon fra 1990-nivå innen 2030, skal gjennomføres ved en 43% reduksjon i kvotepliktig sektor og en 30% reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor, sammenlignet med 2005-nivå. (Merk forskjellen i referanseår.) Reduksjonen i ikke-kvotepliktig sektor skal fordeles på enkeltland, som vil få nasjonale utslippsmål på alt fra 0% til 40% reduksjon, etter en nøkkel basert på BNP og kostnadseffektivitet, forklarer regjeringen.

Rike Norge kan nok vente seg nærmere 40%, uansett hvor mye vi jamrer om hvor vanskelig vi har det i vårt vidstrakte land. Men strengt tatt vet vi altså ikke hva regjeringens mål innebærer før det er fremforhandlet. Regjeringen vil kreve «fleksible mekanismer».

Naturen lar seg ikke imponere av om vi er «ambisiøse». Det viktige spørsmålet er om målet er ambisiøst nok til å bidra til å unngå farlige klimaendringer. Landene er blitt enige om en faregrense på to graders oppvarming i forhold til før industrialderen.

Regjeringens sier at målet er i tråd med utslippsbanen for togradersgrensen. Belegget ser ut til å være et IPCC-anslag for den kostnadseffektive regionale fordelingen av utslippsreduksjoner, der gamle OECD-land reduserer utslippene med 23–40% innen 2030 sammenlignet med 2010. (Se Tabell 2.1 på meldingens s. 8, hentet fra tabell 6.4 i AR5 WG3 kap. 6 – og merk enda et nytt referanseår.)

Det er tre abere ved IPCCs anslag i denne sammenhengen. Det bygger på høyst ideelle forutsetninger om tilgjengelig teknologi, perfekte globale karbonmarkeder og utslippstopp i 2010, forutsetninger som ikke er til stede. Det gir ikke særlig beroligende odds for å overholde togradersgrensen. (Forutsetningen er utslipp under 430–530 ppm CO_2eq i 2100, som skulle tilsi odds fra >50% til >66%, se AR5 WG1 SPM, note 1 og Tabell SPM.1). Og det er en kostnadseffektiv fordeling av utslippskutt, som ikke uten videre kan forveksles med en rettferdig fordeling av utslippsmål.

Det bringer oss til hva regjeringen mener med at målet er rettferdig. Meldingens implisitte svar ser ut til å være at et 40%-mål vil være mer krevende for Norge enn for EU (s. 18). Regjeringen påpeker i denne sammenhengen at norske utslipp har økt til tross for «sterk virkemiddelbruk» over lengre tid, og skylder på at vi har høyere befolkningsvekst, høyere kostnadsnivå, og mindre potensiale for utslippsreduksjoner fordi vi alt i utgangspunktet fyrer med vannkraft.

Verken EU eller resten av verden kommer til å synes synd på oss for det. EU har kuttet sine utslipp med 19%, og kuttene har ikke vært gratis. Imens har nordmenn kjørt omkring, pumpet olje og tjent seg rike. Norge har siden 1990 gjort politiske valg om oljeboring og samferdsel som har økt CO₂-utslippene drastisk, og regjeringen er i ferd med å utlyse enda en konsesjonsrunde.

Andre mål på rettferdighet enn en rimelig byrdefordeling med EU er ikke å spore i meldingen. Regjeringen nevner Norges lave utslipp per BNP, men ikke våre (eller EUs) globalt sett høye utslipp per innbygger eller historiske «karbongjeld». Er EUs målsetting rettferdig, eller tar den for mye av det begrensede karbonbudsjettet menneskeheten har igjen? Hva med fattige lands rett til utvikling? Regjeringen drøfter heller ikke hva som er rettferdig overfor våre barn og barnebarn. Tar vi på oss nok de neste femten årene, eller lar vi en uforholdsmessig stor byrde være igjen til dem som skal realisere det karbonnøytrale Norge? Det er vriene spørsmål, men det er vanskelig å ta ordet rettferdighet i sin munn uten å komme inn på dem.

Når regjeringen bruker disse ordene, er det fordi Norge som andre land forventes å forklare hvorfor utslippsmålene er «fair and ambitious» når de legger dem frem for FN (Lima Call for Climate Action, §14). Både EU og Norge bør helst ha en god forklaring. Det blir ingen ambisiøs klimaavtale hvis ikke de rike landenes bidrag oppfattes som rettferdig.