Dette skulle egentlig vært lagt ut i helgen, men. Bedre sent enn aldri.

Vi nærmer oss klimatoppmøtet 23. september i New York. Møtet er ment å å få regjeringssjefer til å overgå hverandre i fagre løfter om utslippsreduksjoner: det skal «galvanisere og katalysere» klimahandling. Etter det nedslående København-møtet i 2009, som mislyktes i å finne en etterfølger til Kyoto-protokollen, håper man å komme i mål i Paris neste år. CarbonBrief har en hjelpsom jukselapp for den som vil vite hva toppmøtet handler om, uten å vade gjennom forkortelser og diplomatsjargong.

Det blir sikkert sluppet en masse rapporter disse ukene. Vi må likevel vente til oktober med å lese IPCCs synteserapport, men Mathismoen har lekkasjene hvis du virkelig ikke kan dy deg. Jeg kan dy meg til rapporten ligger klar.

Forrige uke var det gode og dårlige nyheter fra Verdens meteorologiske organisasjon (WMO). La oss starte med de gode.

Osonlaget ser omsider ut til å være på bedringens vei, sier sammendragsrapporten til Scientific Assessment of Ozone Depletion 2014 . For det kan vi takke Montrealprotokollen (1988), en internasjonal avtale som har ført til 90% reduksjon i utslippene av osonødeleggende stoffer. Hvis alle overholder Montrealprotokollen, burde osonlaget være friskt igjen innen midten av århundret, mener WMO, unntatt i Antarktis, der det fortsatt vil være osonhull en god stund.

Vi har de fleste osondreperne under kontroll takket være effektivt internasjonalt samarbeid. Montrealprotokollens suksess burde selvfølgelig anspore til en sterk internasjonal klimaavtale i forhandlingsinnspurten fremover. Men klima er på mange måter et vanskeligere problem enn osonhullet. Ferdig med de gode nyhetene.

De dårlige nyhetene? Vel, ikke så mye en nyhet, egentlig. Snarere enda en påminnelse om at vi ikke har drivhusgassene under kontroll. Ikke i nærheten. Hvis vi mente det der med å unngå farlig oppvarming over to grader, burde vi være i full sving med å redusere verdens utslipp med flere prosent i året. Men de øker.

Atmosfærisk CO2 økte med 2,9 ppm fra 2012 til 2013, melder Greenhouse Gas Bulletin , og det er den største økningen som er målt av FNs Global Atmosphere Watch-nettverk.¹ Det er mer enn den gjennomsnittlige årlige stigningen over forrige tiår (2,1 ppm), som igjen akselererte fra 1990-tallets (1,5 ppm). I 2013 lå vi i snitt rundt 396 ppm, 42% over førindustrielt nivå. Drivhusgassene metan og N₂O ligger henholdsvis 153% og 121% over førindustrielt. Etter en pause har metan fortsatt å øke de siste årene.

Havforsuring er en ny rubrikk i WMO-bulletinen. Den viser utviklingen i pH og pCO₂ ved havets overflate i ni forskjellige måleserier rundt om i verden. Surere hav tar opp mindre CO2. Overflatehavets evne til å ta opp CO2 er bare 70% av hva den var før industrialderen, skriver WMO, og kan bli redusert til 20% innen slutten av århundret. Den pågående havforsuringen ser ut til å være raskere enn vi finner spor av de siste 300 millioner år, sier de, og da bygger de sikkert på Hönisch mfl. .

Som bringer oss til forskningsnytt: Smak og lukt påvirkes av havforsuring, i følge forskjellig fersk fiskeforskning. Det er ikke bare kalkskjelldannende organismer som kan få problemer i et surere hav. Nylig viste eksperimenter at hai mister teften (eller lysten?) på mat under CO2-konsentrasjoner som vi kan vente ved slutten av århundret hvis vi lar det skure . Men det er tidligere meldt om bytte som mister evnen til å lukte jegere også, så hvem vet, kanskje det går opp i opp… Haier har svømt ringer rundt de fleste i det evolusjonære kappløpet siden jordens oldtid, så det blir spennende å se hvordan de takler den trolig raskeste forsuringen på 300 millioner år. Der var det tallet igjen. Som sommerens hitlåt, jeg vil helst ikke tenke på det, men jeg får det ikke ut av hodet.

Mikrober i jordsmonn lever visst kortere ved høyere temperatur, har forskere i Arizona funnet ut, og det skal innebære håp om at varmere jordsmonn vil akkumulere karbon snarere enn tape det til atmosfæren . Men dette er et aktivt forskningsfelt, så ikke trekk forhastede konklusjoner.

And now: your moment of Zen, som Jon Stewart uttrykker det. De såkalte Klimarealistene inviterte Nils-Axel Mörner og ønskekvisten hans til Oslo for å fortelle dem det de ønsket å høre om havnivået. Her er en klassisk Mörner-figur av satellittmålingene:

Se, ingen havstigning.