CICEROs Klimamagasin tok pulsen på «Klimakunnskapen – akkurat nå». Anbefales.

Ved FN-møtet i New York hadde over 55 land ratifisert Parisavtalen, men de sto ennå ikke for over 55% av verdens drivhusutslipp, som er den andre betingelsen for at avtalen skal tre i kraft. (Status i skrivende stund: 61 ratifikasjoner, 47,8% av utslippene, EU er noen sinker.)

375 medlemmer av USAs vitenskapsakademi, blant dem 30 nobelprisvinnere, sluttet opp om Parisavtalen og luftet sine frustrasjoner over politisk fornekting av vitenskapen i et åpent brev 20. september: «During the Presidential primary campaign, claims were made that the Earth is not warming, or that warming is due to purely natural causes outside of human control. Such claims are inconsistent with reality.» Se også John Abrahams kommentar på Guardian-bloggen.

TISA-avtalen kan stå i veien for tiltak for å vri markedet bort fra fossile brensler, frykter aktivister etter nye lekkasjer fra handelsforhandlingene. Guardian, Nationen.

Debatten om klimavirkninger av norsk gass fortsatte. Aftenposten etterspurte bevis for bransjens påstander om at naturgass er dobbelt så bra som kull – hvor store er egentlig metanlekkasjene i Europa? Forøvrig ble det ivret for biokull i Nationen og for kjernekraft i Dagbladet.

«Situasjonen minner om et mareritt. Det som før var et mulig framtidsscenario, er nå virkelighet», sa forsker Even Moland ved Havforskningsinstituttet til NTB («Korallene dør i globalt oppvarmet hav»). Paradoksalt nok jetter turistene til Australia for å se Barriererevet før det blir borte. Apropos, Thomas Frölicher skrev nylig interessant om to undersjøiske hetebølger og hva de har gjort med livet i havet.

Victor Venema blogget en fin samling slående nye grafiske fremstillinger av den globale oppvarmingen.

Volkswagen fikk den uærbødige Ig Nobel-prisen i kjemi 2016 for «å løse problemet med for store forurensende utslipp fra biler ved å automatisk, elektromekanisk produsere mindre utslipp når bilene testes». Vel fortjent. Ingen representant fra Volkswagen var til stede ved seremonien.

Svak eller ingen La Niña? Avhenger av hvem du spør, forklarer ClimateCentral.

På 1point5-konferansen i Oxford drøftet forskerne hvordan og hvorfor holde oppvarming under 1,5°C: Se eget innlegg.

«Negative utslipp» sto i fokus i Oxford. En hake ved visjonene om menneskeskapte karbonopptak fra atmosfæren er at det vil svekke og etter hvert reversere det naturlige karbonopptaket. I dag tar naturen opp omtrent halvparten av det vi slipper ut, så man kunne naivt tenke seg at den samme negative tilbakekoblingen også ville få naturen til å slippe ut omtrent halvparten av karbonet vi fjerner. Så enkelt er det selvsagt ikke, viser en ny modellstudie : naturens opptak er avhengig av hvor mye karbon de forskjellige reservoarene har fra før, og vil fortsette i lang tid ennå, selv med negative utslipp, men det vil bli svekket.

CO2-utviklingen avhenger også av usikre tilbakekoblinger i planter og jordsmonn på land. Så litt forskningsnytt om det:

Et stort flerfaktorforsøk med gressmarker i California viste at plantene vokste dårligere med høyere temperaturer over et visst punkt, mens forhøyet CO2 ikke gjorde noen videre forskjell . Dana Nuccitelli blogget det som motargument til overforenklingen om at mer CO2 er bra for planter, en påstand denne studien utvilsomt bidrar til å nyansere (men vi får la være å generalisere fra den også, siden forfatterne noterte at testområdet deres virket mindre følsomt for CO2 enn man har funnet ved noen andre gressmarker).

En radiokarbon-datering viste at karboninnholdet i jordsmonn var eldre enn jordsystem-modellene tilsa. Det tyder på at opptaket av karbon går langsommere enn i modellene, og at de derfor gir et for optimistisk bilde av hvor mye jorden vil hjelpe oss med CO2-fjerning det neste århundret .

Forrige ukerevy nevnte nye og sikrere anslag for hvor mye klimaendringene vil bremse veksten i verdens hveteproduksjon. En ny studie denne uken ser på hvor mye klimaendringene vil hemme økt produksjon der hvete, mais og ris dyrkes i dag, og hvor de kan dyrkes i fremtiden . Mens gamle områder blir dårligere egnet, vil nye bli bedre, så totalt vil ikke klimaendringene redusere landarealet som kan brukes til å dyrke korn, skriver de. Men det forutsetter storstilt flytting og omlegging av produksjonen, som sikkert blir lettere sagt enn gjort, selv om forskerne mener kartlegginger som denne kan bidra til teknologioverføring. Det vil sikkert åpne mange nye konflikter mellom matdyrking og biologisk mangfold.

Regionalt klima er ellers ikke lett å spå, men CORDEX-samarbeidet har gjort en haug med arbeid om Afrika i det siste. Forrige uke var det en fersk studie om ekstrem varme og hetebølger , som det ikke overraskende blir mer av. Steder som Guineabukten og Sahel kan få varmenetter (over 90-prosentilen) over 95% av tiden fra 2060 selv under et moderat utslippsscenario, varsler de. Under høyutslippsscenariet snakker de om 60-120 dagers hetebølger annethvert år på Afrikas horn, i Kongo, på den arabiske halvøyen m.m.

Da begynner det kanskje å høres fristende ut med en ny klimadrevet folkeutvandring fra Afrika.

Istapet fra Grønlandsisen kan være noe undervurdert i studier som bruker tyngdekraftmålingene fra GRACE-satellitten. GRACE-dataene må justeres for landhevingen etter istiden (glasial isostatisk justering). Nye GPS-målinger viser uventet rask landheving over et område på Sørøst-Grønland der mantelen trolig fortsatt er bløt etter at den for 40 millioner år siden passerte over varmepunktet der Island ligger i dag. Når dette tas i betraktning øker det beregnede massetapet med ca. 20 gigatonn/år eller 7%, sier de . Pressematerialer: Ohio State U., U. at Buffalo.

En 30 år gammel debatt om flere millioner år gamle ørsmå havfossiler (kiselalger) i De transantarktiske fjellene kan virke obskur, men den har implikasjoner for moderne havstigning. Noen forskere har foreslått at isbreer slepte med seg kiselalgene, andre at de kom med vinden; det første synet impliserte at isen var meget ustabil i pliocen, det andre er tatt til inntekt for at den var stabil. Nye simuleringer av innlandsisen og vindene støtter nå en omforent forklaring: I pliocen trakk den østantarktiske isen seg gjentatte ganger langt innover i Wilkes- og Aurora-bassengene og etterlot havbukter der kiselalgene kunne vokse. Den påfølgende landhevningen fikk dem opp på det tørre, og høye vinder fraktet dem dit forskerne finner dem i dag . Denne syntesen innebærer at vindteorien er forenlig med betydelig tilbakesmelting, om ikke like dramatisk som i isbreteorien. Slik styrker den bekymringer om at også deler av den øst-antarktiske innlandsisen er sårbare for den globale oppvarmingen vi står overfor. Artikkelen i Nature er for en gangs skyld åpent tilgjengelig, og det er fascinerende lesning.