Oil Change la nylig frem rapporten «The Sky’s Limit», som finner at vi allerede har olje og gass så det tyter ut av ørene på oss fra et klimasynspunkt. De bruker tall fra Rystad Energy for reserver i felt som allerede er bygget ut verden over. Hvis ikke utsiktene for karbonfangst bedrer seg betraktelig, er det allerede bygget ut nok kull-, olje- og gassreserver til å sprenge 2°C-grensen, og Parismøtets 1,5°C-ambisjon kan vi sprenge med påviste og sannsynlige olje- og gassreserver alene (fig. 1).

(Med «sprenge» mener jeg <66% sjanse for å klare 2°C-grensen og <50% sjanse for å klare 1,5°C-grensen. Rapporten oppgir at henholdvis 68% og 85% av de samlede fossilreservene må bli liggende i bakken for å holde et slikt budsjett. Det er tatt hensyn til både påviste og sannsynlige olje- og gassreserver, men bare til påviste kullreserver.)

Hvis karbonfangst og -lagring blir anvendelig i kommersiell skala, kan det gi rom til litt mer olje og gass, men rapporten råder forståelig nok ikke til å regne for mye med det.

Oil Change argumenterer klart og forståelig for å la resten av de fossile brenslene ligge, si nei til utbygging av nye felt, starte en styrt nedtrapping av oljeeventyret og trappe opp fornybar energi og grønne arbeidsplasser. Alternativet, sier de, er enten klimakaos eller enorme bortkastede investeringer.

Bygger selskapene ut mer, kommer de til å pumpe det opp for omsider å få avkastning på den tunge investeringen. Og pumper de det opp, kommer vi til å brenne det, slik vi har brent nesten alt de har pumpet opp til nå. Økt tilbud senker prisen, øker etterspørselen og motarbeider forsøk på å redusere forbruket gjennom karbonprising.

Når plattformene alt står der og arbeidsplassene er bundet til fortsatt fossilproduksjon, skal det mye til at myndighetene legger virkelige kjepper i veien i etterkant.

Men gjør de det likevel for å avverge en klimakrise, blir verden sittende med feilinvesteringer i anlegg som blir stående ute av drift og ruste. Slik klimarisiko kan få følger for oss alle gjennom pensjonsfond og finansmarkeder.

Dette er perspektiver som bl.a. Carbon Tracker allerede gjorde viden kjent i rapporten «Unburnable Carbon» (2011), og som norske myndigheter vil være underrettet om. (Apropos, i et DN-intervju 4.10. undret klimaminister Helgesen seg over at sentralbanksjefen ikke snakker om dette.) Blant annet bestilte Miljøverndepartementet i 2013 en rapport om «Petroleum Production under the two degree scenario (2DS)», der Rystad Energy beregnet hvor mye av ressursene (ikke reservene) man måtte la ligge for å nå togradersmålet, fordelt på olje, gass og kull i henhold til energimiksen i IEAs scenario, og skisserte konsekvenser for norske felt (oppsummert her).

Det nye Oil Change gjør er å se på hvor mye av det «brennbare» karbonet vi allerede har bygget ut og står klare til å ta ut. To andre ting stikker i øynene når man ser på tidligere analyser. Etter Paris snakker vi om å holde oss godt under 2°C, og helst 1,5°C, som halverer karbonbudsjettet. Og uansett hvilket karbonbudsjett vi har å holde oss til, brenner vi det uhyggelig raskt: på fire år har vi allerede brent 16% av de 1000 GtCO₂ IPCC sa vi kunne slippe ut innen togradersgrensen.

Uten ny utbygging vil olje- og gassproduksjonen gradvis synke over de neste tiårene ettersom eksisterende felt tømmes. For å erstatte dem med fornybar energi må verden bygge ut nok fornybart til å ta 50% av sluttforbruket i 2035, og 80% i 2045 (fig. 2). Rapporten sannsynliggjør at dette er mulig ved å vise til Mark Jacobsons planer for hvordan 139 land kan gå over til ny fornybar energi enda raskere (80% i 2030, 100% i 2050).

Det forutsetter at vi elektrifiserer alt vi kan, for da går mindre energi bort i konversjonstap, og det gjør langt på vei opp for voksende etterspørsel. (Det reduserte energiforbruket på fig. 2 får de visst ved å bruke «konversjonsfaktorer» fra Jacobsons artikkel på IEAs 450-scenario. Jeg er usikker på hvor godt dette rimer.)

Jacobsons forskning viser, som rapporten sier, at en omstilling til ren energi er teknisk gjennomførbar, og at det vil skape mange flere jobber i energisektoren enn fortsatt satsing på fossile brensler. Ingen har vist at vi kan mobilisere og opprettholde politisk vilje til en slik storsatsing over flere tiår. Men stenger vi kranene, blir det nok fort lettere å konsentrere seg.

Rapportens enkle politiske konklusjon er at regjeringer ikke bør utstede noen nye tillatelser til utvinning av fossile brensler, eller infrastruktur til å transportere dem. I stedet må de sørge for en rettferdig omstilling som letter overgangen for arbeiderne som lever av fossil energi i dag. Dessuten må noen felt og gruver stenges før de er fullt utnyttet, og rettferdighetshensyn tilsier at det bør skje i rike land som har hatt lengre tid til å utnytte dem, mens fattige land trenger pengestøtte til karbonfri utvikling.

For Norges del skulle vel det tilsi at 23. konsesjonsrunde på norsk sokkel rett og slett burde vært droppet, og at vi kan glemme å ha noen 24. konsesjonsrunde.

Motargumentene vil selvfølgelig stå i kø, og det kan hevdes saklige grunner for at Norge kunne unne seg å bygge ut mer av et eller annet, selv innenfor et globalt tak på fossile brensler sett under ett. Man kan hevde det vil være mer lønnsomt å bygge ut noen nye felt enn å tyne resten av oljen ut av noen av de gamle. Da bør vi få garantier for at de gamle feltene faktisk førtidspensjoneres. Det går an å argumentere for at verden trenger gass til å erstatte andre fossile brensler i en overgangsperiode. Da bør vi få garantier for at det faktisk vil erstatte dem, at det ikke vil lekke for mye metan og at vi ikke investerer oss fast i gassanlegg så vi ikke kommer videre til nullutslipp. Det går også an å argumentere for at nettopp snille, miljøvennlige Norge burde få fortsette å forsyne verden med det som brennes kan av olje og gass. Da bør vi for all del få vite hvordan vi skal få de andre produsentlandene til å slutte å gjøre det samme.

Men i et klimaperspektiv går det ikke å forsvare videre utbygging i nord bare med floskler om at «verden vil trenge olje og gass i lang tid fremover». Verden trenger å venne seg av med olje og fossil gass, og tiden er kort.

Oppdatering

• Jeg var visst ikke den eneste som holdt på å skrive om dette i morges. 🙂 «Ingen nye oljefelt hvis klimamålene skal nås», NTB 12.10.2016.
• Den norske klimakosen går mot slutten, oppsummerte Bjørn Stærk rapporten i en velskreven Aftenposten-spalte.
• Greenpeace og Natur og Ungdom går til sak mot staten: oljelisensene som er delt ut i Arktis strider med Grunnlovens §112, sier de, og viser blant annet til Oil Change-rapporten (18.10.2016)

Rapporten Sky’s Limit er leselig, velskrevet og har gode illustrasjoner. Anbefalt lesning.

Jacobsons veikart til 100% fornybar energi i 139 land ser ikke ut til å være publisert i fagpressen ennå, men bygger på tidligere forskning som er tilgjengelig fra Jacobsons hjemmesider, blant annet en tidligere global studie .