Parisavtalen bygger på FNs Rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen, UNFCCC) og deler organer med den. Det nye dokumentet er i to deler: (1) en folkerettslig bindende avtale, spedd ut med uforpliktende modale hjelpeverb, som finnes i et vedlegg til (2) vedtaket om å godta avtalen. I det følgende viser «art.» til artikler i avtalen og «avsn.» til nummererte avsnitt i vedtaksteksten.

Vedtaksteksten er blitt nesten dobbelt så lang som selve avtalen, og rommer noen viktige bestemmelser som forsvant fra den bindende teksten. Én grunn er som kjent at Obama må påstå at USA ikke har påtatt seg noen vesentlige folkerettslig bindende forpliktelser, slik at han slipper å sende avtalen til godkjenning i Kongressen, som er dominert av fanatiske republikanske motstandere av klimatiltak.

Mange av de praktiske bestemmelsene om hvordan forskjellige deler av avtalen skal fungere (modalities, procedures and guidelines) er utsatt til neste klimakonferanse.

Parisavtalen bekrefter at den globale oppvarmingen skal holdes godt under 2°C over førindustrielt nivå, men innfører også en ambisjon om å streve for å begrense den til 1,5°C for å redusere risikoen og virkningene av klimaendringer, i tråd med ønskene fra små øystater (art. 2.1a).

Slik tar avtalen høyde for nyere forskning om virkninger av klimaendringer, som advarer om fare for betydelig havstigning og skader på sårbare og unike økosystemer allerede før to grader. Det vil stimulere til mer forskning om hvordan 1,5°C ennå kan oppnås – Pariskonferansen ba IPCC om en spesialrapport – og til mer debatt om forskerne gjør rett i å produsere slike scenarier, som krever stadig større magiske minusutslipp, med problematisk bioenergi-karbonfangst eller risikabel klodetukling (geoengineering), jo lengre politikerne nøler med drastiske utslippskutt.

Det er forsåvidt gledelig overraskende at 1,5°C kom med i avtalen, men det hadde vært mer gledelig med en klar plan for å nå togradersmålet.

Planen er uklar. I den ene enden forplikter avtalen faktisk landene til å treffe tiltak på hjemmebane for å oppfylle de nasjonale klimaløftene (såkalte INDCs) som de har meldt inn (art. 4.2). Slik sett er den blitt sterkere enn fryktet, og vi har en slags plan for hva som skal gjøres frem mot ca. 2030 – riktignok en plan som ikke legger opp til stort mindre enn 3°C oppvarming, selv når den tolkes i beste mening.

I den andre enden innfører den et mål om balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av drivhusgasser i andre halvdel av dette århundret (art. 4.1). Dette er et nytt og kronglete begrep for netto nullutslipp, og dukket opp sent i forhandlingene; det nest siste utkastet snakket om «utslippsnøytralitet». Målet virker ikke helt heldig: Den romslige tidsfristen innbyr til å tøyes til nyttårsaften 2099, og formuleringen skiller ikke mellom drivhusgasser, selv om vi vet at det er tidlige CO2-kutt som er avgjørende for å begrense oppvarmingen på sikt. Begreper som «avkarbonisering», som fantes i tidligere utkast, er fjernet etter motstand fra oljeproduserende land, som ikke vil det skal snakkes i klartekst om at vi faktisk må slutte å brenne fossile brensler.

Avtalen gir intet veikart hvordan vi skal komme fra den ene enden til den andre – ikke noe om når i-landene skal gå i null, for eksempel (Norge har ambisjoner om 2050). Den sier bare at globale drivhusgassutslipp må nå toppen (dvs. slutte å stige) «så snart som mulig» (art. 4.1). «Dette er som å love å bli verdensmester på ski, men ikke ha en plan for å komme seg opp fra sofaen», kommenterte CICEROs Steffen Kallbekken. Tja, de nasjonale klimaløftene som foreligger kan vel kalles en plan for å komme opp av sofaen, men derfra til VM er det fortsatt et stykke.

Derfor er det vesentlig at avtalen legger opp til å jekke opp ambisjonene underveis, så det har vært mye spenning rundt hva landene ville godta av mas.

Hvert femte år skal landene melde inn nye frivillige bidrag til utslippskutt (art. 4.9), som skal representere et fremskritt fra forrige runde, og skal gjenspeile landets høyeste mulige ambisjoner (art. 4.3). De skal begynne i 2020 (avsn. 23–24). Så skal det gjøres opp status (global stocktaking) i 2023 og hvert femte år siden (art. 14.2). Det er lenge til, men heldigvis tjuvstarter vedtaksteksten prosessen med en facilitative dialogue som skal finne sted allerede i 2018 (avsn. 20). Landene oppfordres også til å formulere langsiktige utviklingsstrategier for lave drivhusutslipp (art. 4.19).

Det var lille Norge v/ Tine Sundtoft (samt enda mindre St. Lucia) som fikk det ærefulle oppdraget å gjete sluttforhandlingene om ambisjonsnivået – her er et øyeblikksbilde.

Til tross for kravene til tiltak på hjemmebane (domestic measures), vil Norge fortsatt kunne kjøpe seg kutt gjennom såkalte fleksible løsninger eller markedsmekanismer.

Tidligere i år påtok Norge seg et felles klimamål med EU. Parisavtalens art. 4.16–18 åpner for at landene kan «handle i fellesskap» (act jointly), dvs. de kan fordele utslippskuttene seg imellom, bare de gir sekretariatet for avtalen beskjed om hvem som skal ha ansvar for å kutte hvor mye. Når de gjør det med en regional organisasjon som EU, skal både hvert medlemsland og EU som helhet stå ansvarlig for utslippsnivået (art. 4.18).

Avtalen åpner videre for «frivillig samarbeid» der utslippskutt i ett land kan overføres til et annet (som selvfølgelig betaler), med forbehold om at ingen kutt skal kunne telles to ganger. Avtalen oppretter en mekanisme for slik handel med utslippsreduksjoner, men alle detaljene om hvordan mekanismen skal virke, er overlatt til neste klimakonferanse (art. 6.1–7). (Kyotoprotokollens fleksible ordninger er ikke nevnt.) De nasjonale klimaløftene er formulert meget forskjellig og slett ikke alltid i absolutte utslippstall, så det er fare for mye kreativt bokholderi når utslippskutt skal overføres fra ett land til et annet.

Styrket tilpasning til klimaendringene er definert som et globalt mål som partene må planlegge og bør samarbeide om (art. 7). Hvert land skal legge frem en redegjørelse for hva de gjør for å tilpasse seg klimaendringene, og oppdatere den regelmessig (7.10). U-landene loves «kontinuerlig og styrket internasjonal støtte» (7.13); se neste punkt. Tilpasningsplanene og støtten til tilpasning skal også være en del av statusgjennomgangen hvert femte år.

Finansiering er med (art. 9). I-land forplikter seg til å skaffe mer penger til veie for at u-land skal kunne forebygge og tilpasse seg klimaendringer (9.1). Mellomrike land som Kina ønskes velkommen til å gjøre det samme (9.2). Men det er i-landene som skal lede an i en global anstrengelse for å mobilisere midler (9.3), og som hvert andre år skal gjøre rede for hva de har skaffet (9.5). Summene finner vi ikke i avtalen, men i vedtaksteksten: $100 milliarder, som allerede er vedtatt som mål for 2020, skal opprettholdes frem til 2025, og skal ligge som gulv for målet som skal gjelde videre (avsn. 54).

Det er også egne artikler om utvikling og overføring av teknologi (art. 10), kapasitetsutvikling i u-land (art. 11) og informasjon og utdanning (art. 12).

Tap og skade som (fattige) land lider på grunn av klimaendringene er også nevnt (art. 8). Men vedtaksteksten gjør det glassklart at dette ikke skal være grunnlag for noen som helst form for erstatningsansvar eller kompensasjon (avsn. 52). Vel, nå ligger det i hvert fall der som et utgangspunkt for videre forhandlinger, og som en påminnelse om at «tilpasning» til klimaendringene også vil bety at mennesker må gå fra gård og grunn. Ikke overraskende i disse flyktningkrisetider ble det ytret ønske om å unngå at for mange blir fordrevet av klimaendringene, og det skal såkalte Warszawamekanismen pusle med.

Partene forplikter seg til å bevare og «styrke» (enhance) sluk og reservoarer for drivhusgasser, inkludert skoger (art. 5). De oppfordres til kreative løsninger som å betale land for å bevare skog, slik Norge gjør. I forbindelse med finansiering har vedtaksteksten noen klausuler om bevaring, bærekraftig forvaltning og styrking av karbonlageret i skoger, og minner om at det er andre viktige hensyn bak skogvern enn bare å lagre karbon (avsn. 55) – uten den erkjennelsen risikerer vi at skog brukes til «klimatiltak» som gjør mer skade enn gangn.

Nå som alle har sagt seg villig til å bidra til spleiselaget, må alle andre kunne overvåke at de faktisk leverer. Avtalen oppretter et «styrket rammeverk for åpenhet» (enhanced transparency framework, art. 13). Det skal bygge på avtalens forskjellige bestemmelser om nasjonal rapportering og internasjonal vurdering og gjennomgang, og skal gi et klart bilde av hvordan landene handler for å nå målet og hvilken støtte de gir og får.

Innsynet skal ikke være for styrket. U-land skal få «fleksibilitet» hvis de trenger det, og rammeverket skal behandle landene nærmest barnehagepedagogisk snilt og forsiktig, uten å trenge seg på eller straffe noen (be implemented in a facilitative, non-intrusive, non-punitive manner, respectful of national sovereignty, and avoid placing undue burden on Parties, 13.3).

En fåmælt art. 15 oppretter dessuten en en komité for å legge til rette for gjennomføring og fremme overholdelse av avtalen. Om denne komiteen får noen tenner, vil vise seg på neste klimakonferanse, men avtalen krever igjen at den skal behandle landene med silkehansker (function in a manner that is transparent, non-adversarial and non-punitive).

Avtalen dekker ikke internasjonal luft- eller skipsfart. Kanskje får neste klimakonferanse gjort noe med det.

Selv om avtalen viser til et rettferdighetsprinsipp (equity), sier den ikke noe om en rettferdig fordeling av de siste mulige CO2-utslippene innenfor det såre begrensede karbonbudsjettet vi har igjen. Det ville passet dårlig med logikken i frivillige nasjonale løfter.

Avtalen skal tre i kraft når den er ratifisert av minst 55 av landene som er parter i Klimakonvensjonen og som samtidig står for minst 55% av totale globale drivhusgassutslipp (art. 21). Som om vi ikke har kastet bort nok tid…

Parisavtalen er ikke den beste tenkelige avtalen i den beste av alle tenkelige av verdener, men det er den beste avtalen det var mulig å enes om i vår verden ved denne anledningen, som ikke kommer til å by seg igjen. Smidige diplomater har lykkes i å få forhandlingene ut av dødvanne. Nå kan ingen lenger dekke seg bak at andre land ikke gjør noe, og aktivister kan kreve at landene lever opp til løftene som er gitt. Det er bare å glede seg over det som er oppnådd, brette opp ermene, sikre at avtalen blir fulgt opp, og bruke mulighetene til å gjøre den mer ambisiøs og rettferdig etter hvert.

…litt tilfeldig sammenrasket:

• Oles klode…
• …og Jennys planet
• CICERO
• Forskning.no: Forskere uenige om betydningen…
• klimapolitikkforsker Robert Stavins erklærer bingo
• CarbonBrief
• ClimateCentral
• Guardians overblikk over nøkkelpunktene
• Bellona-Hauge: inderlig glad
• Naturvernforbundet: umulig for oljeindustrien å ture frem som før
• …og mer (lagt til ved senere dato):
• Erik Martiniussen