Klimaendringer er kanskje et globalt problem, men alle klimautslipp er lokale, og de kraftigste verktøyene for å utløse næringslivets potensiale for et grønt skifte – avgifter og reguleringer – er enn så lenge på nasjonale hender. Sånn sett kan land treffe klimatiltak alene, og lyspunktene i utviklingen så langt er da også kommet fra enkeltland med en offensiv nasjonal politikk (f.eks. Tysklands Energiewende).

Men fossile brensler gjennomsyrer økonomien, og et land vil ikke påføre sitt eget næringsliv utgifter til utslippskutt dersom konkurrentlandene ikke gjør det samme. Man har antatt at en avtale må til for å forsikre landene om at ingen land blir gratispassasjerer, ellers blir atmosfæren offer for allmenningens tragedie. Det er kanske korttenkt, siden landene heller burde se tidlig og offensiv omstilling til ren teknologi som en langsiktig konkurransefordel for næringslivet, med store tilleggsgevinster å høste bl.a. for luftkvalitet og helse, men opplyst egennytte er kanskje for mye å regne med. Og utviklingslandene har gode grunner til å kreve en avtale der rettferdig fordeling av den siste brennbare oljen er forhandlingstema.

Det er selvfølgelig også lettere å få til ting i fellesskap. En CO2-avgift ville for eksempel være mer effektiv hvis den gjaldt likt over hele verden. Dessuten krever klimatiltak overføringer fra rike til fattige land.

…sa skipperen, han så seg tilbake. Årets møte er kulminasjonen av en lang prosess. I 1997 ble man enige om en Kyotoprotokollen, en tilleggsavtale til Klimakonvensjonen. Industriland påtok seg forpliktelser til å begrense utslippene, men kunne oppfylle forpliktelsene ved å kjøpe seg utslippsreduksjoner i andre land. Uten Kyotoprotokollen, som blant andre EU bestrebet seg på å oppfylle, ville verdens utslipp antagelig gått enda mer opp. Kyotoprotokollen løp ut i 2012; den er forlenget, men flere land har falt fra.

Det skulle forhandles frem en ny avtale i København i 2009, men København ble en stor flopp, mest fordi USA, Kina og utviklingslandene ikke kunne bli enige. Landene satte seg frist til i år med å få en avtale i havn, og til 2020 med å sette den i verk.

Det har vist seg vanskelig å bli enige om bindende felles utslippsgrenser. Klimakonvensjonen snakker om landenes «felles, men differensierte» ansvar, og utviklingslandene ville ikke ta på seg utslippskutt. Kyotoprotokollen påla bare rike land utslippsbegrensninger, og nøkkellandet USA ble aldri med.

Denne gangen prøver man i stedet noe nytt: et spleiselag som tar utgangspunkt i hva alle landene selv melder inn av utslippskutt, og mener er et ambisiøst og rettferdig bidrag fra deres side («indikative forpliktelser» på offentlig norsk, «INDC» i FN-sjargong). Noen lover å holde utslippene i 2030 under en viss prosent av utslippene i et gitt grunnlagsår, mens andre, som Kina, snakker om å redusere utslippene pr. dollar bruttonasjonalprodukt og om når utslippene skal toppe seg.

De innmeldte nasjonale bidragene er ikke ambisiøse nok til å sikre at oppvarmingen ikke overstiger 2°C. De beste anslagene antyder at de er forenlige med scenarier der oppvarmingen holdes litt under 3°C over det kommende århundret, forutsatt at de blir gjennomført og at de blir ytterligere skjerpet etter 2030. Det er bedre enn 4°C eller mer, som vi ellers ville være på vei mot. Men bra er det ikke.

Det er fortsatt rom for land som vil ta en lederrolle og skjerpe løftene sine i håp om at andre vil gjøre det samme, men ingen regner vel egentlig med at Paris vil vedta noe vesentlig mer enn de innmeldte bidragene. Derfor er det vesentlige spørsmålet i Paris hva landene vil gå med på av overvåking, rapportering og videre forhandlinger med sikte på å skru opp ambisjonsnivået i årene som kommer.

Forhandlingene kan strande på pengekrangel. Fattige land, som jevnt over er mest utsatt for skadelige klimaendringer, har gjort minst for å skape dem, og er minst i stand til å beskytte seg, trenger penger både for å omstille seg til en grønnere utvikling og tilpasse seg en varmere, våtere verden. Det er høyst uklart om de faktisk får 100 milliarder dollar i «ny» finansiering som de er blitt lovet, og det ligger an til pengekrangel i Paris. Et annet skjær i sjøen er krav om at avtalen må si noe om «tap og skade» som u-landene vil lide, men som rike land er meget tilbakeholdne med å innrømme noe slags erstatningssansvar for, hvordan det nå enn skulle bestemmes i praksis.

To ikke-temaer i Paris er karbonbudsjett og felles karbonpris. Kunnskapen om hvor mye karbon verden har igjen å brenne innen togradersgrensen viser alt for ubehagelig klart hvor lite det blir igjen til andre når EU, USA og Kina har svidd av så mye de akter å svi av. Å sette en skikkelig pris på CO2-utslipp over hele verden ville økonomisk sett være det mest effektive tiltaket for å redusere utslippene. Men da må landene enten godta å få tildelt utslippskvoter, og det har jo forhandlerne gitt opp, eller så må de enes om en felles avgiftspolitikk, som kanskje sitter enda lengre inne.

Forhandlingene i Paris stopper ikke global oppvarming, men de kan gjøre arbeidet som allerede skjer ryddigere og mer gjennomslagskraftig, argumenterer Brad Plumer i en innsiktsrik artikkel på Vox. Sikkert er det ikke til hjelp hvis de mislykkes igjen. Vi har ikke 20 år til å kaste bort, ble det sagt i Rio i 1992 da de vedtok Klimakonvensjonen. Det er ikke blitt mindre sant 23 år senere.

Oppdateringer/endringer

• 2015-12-03: endret det slurvete «unngå farlige klimaendringer» i ingressen til «forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer», som stemmer bedre med språket i Klimakonvensjonens art. 2, «prevent dangerous anthropogenic interference with the climate system». Sorry.

• CICEROs samleside om Pariskonferansen.
• Lettspist sammendrag av klimaforhandlingenes historie i tegneserie fra Nature. CICERO har en uærbødig tegnefilm som dekker historien frem til 2012.
• Ole Mathismoen blogger Paris.
• CarbonBrief har som vanlig god dekning og bakgrunnsstoff.
• Simon Donners blogg drøfter sju hovedspørsmål i forhandlingene.
• Anders Bjartnes om Norges to ansikter.
• RealClimate tilbyr svar på klimaforskningsrelaterte spørsmål om Paris. (Bli den første til å stille et ordentlig spørsmål! Det er mest kakling i kommentarfeltet så langt.)
• Scientific Americans artikkelsamling i anledning Paris skjemmes av et forferdelig innlegg av Matt Ridley, som synes vi bør kaste bort flere tiår til, men ellers er det mye interessant der.
• The Economist har gjort et 14 siders spesialbilag gratis nedlastbart som PDF. Bra på vitenskapen, tynt på forhandlingene, Lomborgsk slagside mot sol- og vindsatsing. Hm, det er et mønster her.