NRKs atlantiske omveltning

En nylig studie av Stefan Rahmstorf og kolleger konkluderte at den atlantiske omveltningen (AMOC) mot slutten av det 20. århundre var uvanlig svekket mot bakgrunnen av det siste årtusenet . Noen blogger og media, inkludert NRK, har rettet hardt skyts mot det omstridte funnet, uten å få inn noen faktiske treff.

Den 28.3 slo NRK opp overskriften «Kraftig svekking av Golfstraumen». Dagen etter kom reporteren, Bent Tandstad, med en omveltning, eller kanskje man skal kalle det en kraftig svekking: «Golfstraumen har ikkje endra seg». Her het det at andre forskere kalte studien «berre tull», men de sto ikke frem med navn. Forskerne som navngis i artikkelen, står der heller ikke fordi de har fremført noen kritikk mot Rahmstorf, men tilsynelatende bare på grunn av en misforståelse om at arbeidene deres direkte motsier de nye funnene.

NRK kan godt bare ha googlet seg til dette, men man kan jo lure på om de svekket dekningen etter tips fra de såkalte «Klimarealistene», siden en av disse utrettelige leserbrevskribentene ga inntrykk av å vite at NRK snudde «etter å ha fått noen innspill». I så fall får man håpe NRK tar lærdom av fadesen: «Klimarealistene» er ikke en etterrettelig kilde. De bruker alle midler for å så tvil om menneskeskapte klimaendringer, inkludert en særlig aggressiv svertekampanje mot Michael Mann, en av bidragsyterne til studien. (En av dem tilbrakte f.eks. påsken med å gjendikte et gammelt angrep på Mann fra en amerikansk sciencefiction-forfatter…) Mange «klima»-blogger man alt for lett googler seg til er av samme ulla.

Under følger et amatørforsøk på å rydde opp i noen av misforståelsene, men havstrømmer er innfløkte og jeg kan lett ha misforstått ting selv, så jeg setter stor pris på eventuelle rettelser fra fagfolk som leser dette. Kommentarfeltet er åpent.

Noen begreper

Den atlantiske omveltningen (AMOC, Atlantic Meridional Overturning Circulation) frakter vann som et «transportbånd» både mellom sør og nord (meridionalt), og mellom overflatelagene og dyphavet (vertikalt).

Ett ledd i den atlantiske omveltningen er Golfstrømmen, som følger den amerikanske østkysten. Etter at den svinger ut i Atlanteren, forgrener den seg i flere strømmer som danner Golfstrømsystemet, blant annet den nordatlantiske strømmen som dreier nordover. AMOC og Golfstrømmen er ikke det samme, og Golfstrømmen er flere ganger kraftigere enn AMOCs ca. 17 Sv. (1 Sv = 1 Sverdrup = 106 m3/s, en million kubikkmeter i sekundet.)

Atlantic-Conveyor-rc.jpg
Figur 1 Skjematisk fremstilling av havstrømmer på overflaten (rødt) og i dypet (blått) av Atlanterhavet. Kilde: via RealClimate (klikk for større versjon).

Golfstrømmen er en vestlig grensestrøm som også inngår i den subtropiske havstrømvirvelen, og er i hovedsak drevet av vind (og jordens rotasjon). Den atlantiske omveltningen drives derimot først og fremst av den termohaline sirkulasjonen der salt vann fra tropene kjøles ned og synker til bunns på på høye breddegrader, og stiger igjen på lave breddegrader der varme sprer seg ned i dypet.

Det finnes bare noen få begrensede områder på kloden der dypvann dannes på denne måten. I Nord-Atlanteren finnes de i Norskehavet/Grønlandshavet og Labradorsjøen, på enden av hver sin gren av den nordatlantiske strømmen (se fig. 1 og 4). Omveltningen ser ut til å ha stoppet opp flere ganger i fortiden, kanskje fordi bristende isdemninger fylte den nordlige Nord-Atlanteren med ferskvann som var for lett til å synke.

Svekket omveltning

Klimamodeller spår at den atlantiske omveltningen kan bli svekket med 11–54% over det 21. århundre (AR5 12.4.7.2), men den minskende Grønlandsisen er en joker som globale klimamodeller foreløpig ikke rår med. Foreløpig finnes det nokså få og korte tidsserier med observasjoner av hva som skjer med omveltningen, og hvordan det skiller seg fra naturlige variasjoner.

Rahmstorf og kolleger kom på en smart idé for å finne ut mer om det. Ser man på hvor den globale oppvarmingen har gått raskest og langsomst, stemmer mønsteret i Atlanterhavet godt med en svekket omveltning som lar mer varme bli i Sør-Atlanteren, og utenfor Afrikas kyst, mens Nord-Atlanteren til sammenligning har et «kuldehull» sør for Grønland (blå flekk på fig. 2).

Rahmstorf_2015_1rc.jpg

Figur 2 Kuldehullet sør for Grønland. Fargene angir takten i temperaturendringene. Kilde: via RealClimate (klikk for større versjon).

Modellsimuleringer bekrefter at temperaturene i kuldehull-området er særlig følsomme for endringer i den atlantiske omveltningen. Forskerne brukte derfor temperaturforskjellen mellom dette området og hele den nordlige halvkule som en pekepinn på styrken i omveltningen: en AMOC-indeks. Fordelen ved det er at målingene av overflatetemperaturen går mye lengre tilbake enn de direkte havstrømmålingene. Og der instrumentmålingene tar slutt, har Michael Mann og medarbeidere rekonstruert overflatetemperaturen mer enn tusen år tilbake ved hjelp av proxydata, dvs. forskjellige temperaturindikatorer som treringer, sedimenter, koraller osv. . Den nye AMOC-indeksen er vist ved kurven i fig. 3, som tyder på at den atlantiske omveltningen på slutten av det 20. århundre (ca. 1970–1990) ble svekket til sitt laveste nivå på tusen år, og bare delvis tok seg opp igjen etterpå. De finner støtte for dette bildet i sparsomme hydrografiske data fra 25°N og koralldata fra Nova Scotia lenger sør.

Rahmstorf_2015_3brc.jpg

Figur 3 Den nye AMOC-indeksen: Temperaturforskjellen mellom NH og havområdet sør for Grønland. Kilde: via RealClimate (klikk for større versjon).

Rahmstorf og kolleger viser til en langvarig reduksjon av saltholdigheten i Nord-Atlanteren og til «det store saltavviket» rundt 1970. Det kan ha flere årsaker, men Rahmstorf mfl. fokuserer på ferskvann fra minskende innlandsis på Grønland, som rekonstruert av Jason Box fra 1850 . Hvis nedsmeltingen av Grønland fortsetter over de neste tiårene, antyder de, kan det svekke AMOC enda mer og kanskje til og med gi en langvarig stans i dypvannsdannelsen i Labradorsjøen.

Kritikk på Vills-spor

Den kraftig svekkede NRK-artikkelen hevdet feilaktig at resultatene til Josh Willis (som de feilstavet Vills) var «sterkt i strid med det Rahmstorf og Mann har funne ut». Nå har det seg faktisk tvert om slik at Rahmstorf mfl. nettopp viser til Willis, og konstaterer at hans og deres resultater stemmer overens. Willis sammenholdt flåte- og satellittmålinger for å anslå størrelsen på AMOC ved 41°N. Han kom til at AMOC ikke hadde endret seg over perioden 2002–2009, men hadde økt med 15–20 prosent over 1993–2009 . Rahmstorf rapporterer også om et delvis oppsving etter 1990 – etter en gradvis nedgang i AMOC i det 20. århundre, og en kraftig nedgang fra 1970, som ikke omfattes av Willis’ studie.

NRK henviser også til forskere fra Danmark, Færøyene og Bjerknes-senteret som har funnet «at havstraumane i Norskehavet har vore stabile siden 1948». Det må henspille på en sju år gammel Nature-artikkel . Men Olsen mfl. ser på modellsimuleringer av hvordan dypvann har «rent over» ryggen mellom Grønland og Skottland ut av Norskehavet over perioden 1948–2005 (sammenholdt med observasjoner i Færyørenna over 1995–2005, jfr. området merket «Faeroe-Shetland Channel» på fig. 4). De finner ingen klar trend over det siste halve århundret, men Rahmstorf mfl. har da heller ikke hevdet noen trend i dette området.

De nordiske forskerne sier imidlertid at en svekkelse i den samlede atlantiske omveltningen (AMOC) ikke kan skyldes strømmen de ser på, som bidrar med ca. en tredjedel av dypvannstransporten i AMOC (~ 6 Sv), men må være en følge av endringer sør for ryggen mellom Grønland og Skottland… som er det Rahmstorf mfl. ser på.

ocp07_fig-6.jpg

Figur 4 AMOC i Nord-Atlanteren. Heltrukne piler er overflatestrømmer, stiplede er dype strømmer, fargen angir omtrentlig temperatur. Merk beliggenheten til strømmen ved Danmarksstredet og Færøyrenna, som studert i Olsen (2008), og Framstredet, som omtalt av Mauritzen, i forhold til Labradorsjøen, som Rahmstorf mfl. fokuserer på. Kilde: R. Curry, Woods Hole Oceanographic Institution/Science/USGCRP via Encyclopedia of Earth.

Artikkelen viser videre til et intervju med Cecilie Mauritzen. Mauritzen har publisert høyst relevant forskning om økt ferskvann i den nordlige Nord-Atlanteren (fig. 4) og virkninger på AMOC. Ja, Rahmstorfs artikkel siterte arbeidet hennes . Så bra at NRK ringte henne opp og ba om en ekspertkommentar til Rahmstorf… Oppsann, nei, det gjorde de ikke.

NRK bare viste til et intervju fra 2008, formodentlig dette på Forskning.no, og fremhevet hva Mauritzen dengang sa om ti års målinger ved Svinøy og i Framstredet, der strømmen var blitt varmere. Men Rahmstorfs artikkel ser ikke ut til å motsi disse funnene heller, verken i tid eller rom. Den sier ingenting om disse områdene spesielt, men som allerede nevnt beskriver den et oppsving i AMOC over omtrent samme periode.

Rahmstorf er faktisk blitt konfrontert med NRK-artikkelen, og kommenterer:

But that article first wrongly claims that the Willis data contradict our results (…), and then secondly discusses thermohaline flows to the north of the cold patch we discuss (namely the exchange with the Nordic Seas), which according to our Fig. 2 does not correlate at all with that cold patch south of Greenland and about which we have accordingly made no claims whatsoever. No inconsistency with our paper there. (Rahmstorf-kommentar på RealClimate 30.3.2015)

NRKs første oppslag var tungt basert på en artikkel i danske Information, som forklarte den termohaline sirkulasjonen med «dypvannspumpen» mellom Norge og Grønland, men ikke nevnte den tilsvarende pumpen i Labradorsjøen som Rahmstorf fokuserer på, så det er kanskje ikke så rart om NRK antar at Rahmstorf uttaler seg om endringer i Norskehavet.

Andre innvendinger

Mens vi er i gang, kan vi ta med noen flere innvendinger lansert av «klimaskeptiske» bloggere som ikke har fått plass i NRK-artikkelen.

Rahmstorf er heller ikke i noen åpenbar strid med en nylig studie «On the long-term stability of Gulf Stream transport» , som overskriften til tross finner en statistisk ubetydelig nedgang i Golfstrømmen (inkludert den vinddrevne komponenten) mellom Bermuda og New Jersey over 20-årsperioden 1993–2012, mens Rahmstorf hevder en beskjeden oppgang i AMOC over samme periode basert på data fra den subarktiske havstrømvirvelen. (Se også Rahmstorfs kommentarer her og her).

Michael Manns selvutpekte personlige plageånd, den kanadiske bloggeren Steve McIntyre, har gått ut med misforståtte påstander om opp-ned-bruk av koralldata. Hvor McIntyre tar feil er godt forklart på bloggen HotWhopper («Steve McIntyre’s big blooper – mistaking water mass movement for water temperature!»). For å ta det kort (men dessverre neppe klart): McIntyre gjorde nummer av at δ15N i korallene er positivt korrelert med temperatur i Rahmstorfs graf, men negativt korrelert med temperatur i artikkelen dataene er hentet fra . Men det gjelder to forskjellige steder. Korallene, som vokser på dypt vann sør for Nova Scotia, er ikke først og fremst brukt som temperaturindikator, men til å spore hvordan vannmassene beveger seg: høy δ15N tyder på at det er kommet til relativt næringsfattig (og kaldt) vann fra Labradorsjøens kontinentalskråning i nord. Rahmstorf baserer AMOC-indeksen på at det blir kaldere på havoverflaten sør for Grønland når omveltningen svekkes. Koralldataene tyder på at det samtidig kommer mindre skråningsvann fra Labrador til Nova Scotia, der korallene følgelig får det varmere. Sherwood drøfter en forbindelse med NAO, men det synes å passe godt med Rahmstorfs AMOC-argument også.

Hva med å ringe en forsker?

Rahmstorf mfl. trenger selvfølgelig ikke ha rett bare fordi de blir utsatt for en masse forfeilet bloggkritikk. Generelt bør man ikke trekke for raske konklusjoner på grunnlag av én enkelt studie. Denne studien er et forholdsvis dristig detektivarbeide basert på dobbelt indirekte bevis: Den overflatetemperatur-baserte AMOC-indeksen er bare et indirekte mål på havstrømmer, og proxydata er bare et indirekte mål på overflatetemperaturene. Man kan også diskutere andre mulige årsaker til endringer i sirkulasjonen enn oppvarmingen av Grønland. (Se f.eks. kommentarer av andre forskere her og her.)

Med litt godvilje kan man se den andre NRK-artikkelen som et forsøk på på å rette opp et nokså unyansert førsteoppslag med noen tiltrengte kritiske innvendinger. Men det er lite verdi i det når innvendingene er skivebom, og særlig hvis de er plassert av grupper med refleksbetinget mishag til forskningen, som «Klimarealistene».

Det er selvsagt lett å snakke for en blogger som har tatt seg et par ukers tid med dette innlegget. Det er et par uker mer enn en travel NRK-reporter med deadline på en dagsaktuell sak har til rådighet. Men hvis man først påstår at forskere kaller andre forskeres arbeid for tull, er det vel kurant journalistikk å ringe noen av dem og spørre først?

Litteratur

Rahmstorfs artikkel er dessverre ikke gratis tilgjengelig, men Rahmstorf drøfter den på RealClimate, med lenker til mye annen omtale.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *