Påskerevy (uke 14/2015)

Stormfullt i StillehavetKlimapolitikk: Magre løfterLivet i havet: varmt, surt og kvelendeVulkaner, Golfstrømsystemet og havisenHøyere temperatur, mer CO2

Stormfullt i Stillehavet

maysak.a2015091.0135.2km

Supertyfonen Maysak på 1. april fra TERRA-satellitten. (Bilde: NASA Goddard MODIS Rapid Response Team)

Supertyfonen Maysak var den tredje i det vestlige Stillehavet så langt, og den andre stortyfonen, en uvanlig stormfull start på sesongen. Innen den traff Luzon på Filippinene 4. april var den heldigvis svekket til tropestorm.

Det var noen notiser denne uken om fremskritt i varslingen av slike uvær, med en forbedret statistisk modell av orkansesongen i Nord-Atlanteren og ny innsikt i hvordan sykloner taper energi gjennom friksjon mellom regn og vind.

Klimapolitikk: Magre løfter

Innen 31. mars var verdens land forventet å rapportere til FN sine selvvalgte mål for reduksjoner i drivhusutslipp. Disse «indikative forpliktelsene», som det heter på norsk (intended nationally determined contributions, INDC) er en del av forhandlingsprosessen frem mot Paris-møtet i desember, når en ny klimaavtale endelig skal på plass. Bare EU, USA, Russland, Mexico, Sveits, Gabon og Norge var på plass da den uformelle fristen løp ut; Kina, India og mange fler sitter fortsatt på gjerdet. CarbonBrief har oversikten, samt flere artikler om hva indikative forpliktelser betyr og hva EUs, USAs og Russlands forpliktelser egentlig innebærer.

Norge middels, misforstår. Du finner en kritisk vurdering av hvor langt forpliktelsene rekker på ClimateActionTracker, som vurderer Norges målsetning som «middels». De poengterer at Norge ser ut til å ha «misforstått» Klimapanelets beregninger av kostnadseffektive utslippsbaner, som ikke har noe med rettferdighet å gjøre, selv om regjeringen tar dem til inntekt for at vårt bidrag er «fair». (Mot normalt var såvidt inne på den samme kritikken i Ambisjoner og rettferdighet).

Livet i havet: Varmt, surt og kvelende

Menneskelig påvirkning ventes å gi varmere og surere hav med mer oksygenfattige soner. Mye av forskningen som dukket opp denne uken prøvde å svare på hvordan livet i havet vil takle det.

Fisk på tropiske korallrev har det allerede varmt. Ytterligere temperaturøkninger går raskere ut over utviklingen til fiskeyngel enn antatt, fant forskere som fulgte to arter over 21 breddegrader . Ved ekvator hadde de det alt varmere enn de trivdes med. ScienceDaily fisker etter sympati med overskriften «Equatorial fish babies in hot water» – og melder forøvrig om en annen korallrevfiskestudie jeg ikke har lest: Temperaturøkninger kan gi skjev kjønnsfordeling på avkommet (for få jentefisk), men den studerte arten klarer å justere kjønnsfordelingen tilbake etter to generasjoners akklimatisering til høyere temperatur.

Korallrevfisk trenger rev. Nye modellfremskrivninger har gitt detaljerte kart over fremtidig bleking av karibiske korallrev utover århundret.

Har det tøft inni seg. Kråkebollen Strongylocentrotus purpuratus virker uaffisert av forsuringsforsøk ved en CO2-konsentrasjon på det dobbelte av dagens, men det er utenpå. På cellenivå jobber den på spreng med proteinsyntes og ionetransport, og brukte 84% av energilageret (ATP) bare på disse tooppgavene. Forsøkene bekrefter at arter som tilsynelatende takler havforsuring kan betale dyrt med energi, og det kan svekke deres motstandsevne mot andre utfordringer, advarer forskerne .

Strongylocentrotus_purpuratus_California

Kråkebollen S. purpuratus. Bilde: Toby Hudson (Wikimedia Commons), CC BY-SA 3.0

For å se hvordan redusert oksygen i havet kan påvirke økosystemet, har forskere analysert variasjonen i dyrefossiler siden forrige istid i bunnsedimenter i et nå oksygenfattig område utenfor Californiakysten. Episoder med redusert oksygen skapte store og hurtige endringer i artssammensetningen (på under et århundre). Det tok over tusen år før økosystemet kom seg igjen – mange ganger lengre enn forventet . Greg Laden blogger om det. John Abraham også.

Annen forskning i trykken understreker betydningen av oksygenfattige hav for masseutryddelsen både i havet og på landjorden ved slutten av triasperioden for 200 millioner år siden, da superkontinentet Pangea brøt opp og vulkansk aktivitet spydde ut CO2 i høyt tempo og skapte sure, oksygenfattige hav som luktet råtne egg.

Vulkaner, Golfstrømsystemet og havisen

Vulkaner er også i vinden i opptakten til 200-årsjubileet for Tambora-utbruddet, som gjorde 1816 til «året uten sommer».

En gruppe forskere fra Frankrike, Sveits og Storbritannia hevder at store vulkanutbrudd påvirker den atlantiske omveltningen (AMOC) ved å styre tilstrømmingen av saltholdig vann fra Arktis. Modeller som simulerer takten i nordatlantiske klimavariasjoner godt, viser svinginger i AMOC med 15–20 års periode etter Agung-utbruddet i 1963 og fem andre store utbrudd det siste årtusenet; det siste støttes også av indikatorer på fortidsklima fra Grønland og Island . Sammenlign Rahmstorf-studien vi rapporterte om forrige uke, som fant at svekkelsen av omveltningen på 1970- til 1990-tallet var den største det siste årtusenet, og antydet smeltevann fra Grønlandsisen som årsak . Det kommer nok til å renne mer smeltevann i havet før det blir enighet om forklaringen.

Det er lite å glede seg over ved en svekkelse av den atlantiske omveltningen, men det kan gi arktisk sommerhavis en utsettelse. Den uventet raske nedsmeltingen av arktisk havis skyldes trolig ikke bare menneskeskapt oppvarming, men også andre faktorer. Rong Zhang har undersøkt virkningen av varmetransport fra Atlanterhavet og Stillehavet til Arktis, samt den arktiske dipolen (et mønster i lufttrykket), ved bruk av multippel regresjon og en 3600-års modellsimulering av klimaet. Hun finner at disse faktorene kan ha spilt en vesentlig rolle, og at en eventuell svekkelse i varmetransporten gjennom havet kan gi en pause i istapet . Les mer på CarbonBrief.

Høyere temperatur, mer CO2, høyere…

Naturen tar opp drøyt halvparten av CO2-utslippene våre, men det vil ventelig ikke vare ved i en varmere verden. Masse karbon er bundet opp i jordsmonnet, men oppvarming kan sette fart i nedbrytingen, og tine permafrost (som vi så på sist). Noe karbon i jorden burde være trygt låst ned i mineralforbindelser. Men ny forskning tyder på at dette karbonet kan frigjøres av utsondringer fra planterøtter, som kan bli stimulert av høyere temperaturer .

Over istidene var det en tett korrelasjon mellom temperatur og drivhusgasser (CO2, metan). Mange lar seg forvirre av at temperaturendringene i mye av istidshistorien ser ut til å gå foran CO2-endringene, men det er ingen motsigelse: Man regner med at CO2 virket forsterkende på temperaturendringer som ble utløst av endringer i jordens bane. Det er imidlertid vanskelig å lese ut av selve dataene hva som er årsak og virkning i slike komplekse samspill av variabler, men en flunkende ny statistisk metode utviklet av George Sugihara ved Scripps Institution, convergent cross-mapping, lover nettopp det. Nå har en forskergruppe brukt den til å bekrefte at drivhusgass-tilbakekoblingen på temperaturvariasjoner har spilt en nøkkelrolle over istidene .

Videre lesning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *