Ukerevy (uke 15/2015)

Sterkt forsinket fortsetter vi å fiksere på karbonkretsløpet og klodens kaldeste strøk, som raskt blir varmere. Det blir stoff om karbonutslipp fra permafrost, isbjørn, havforsuring og masseutryddelse. Dessuten om den såkalte varmepausen, ønsketenkning om klimaåpning på amerikansk høyreside, og mye attåt.

Innhold:

Karbonutslipp fra permafrost

Gjennom tela og tvang. En av de selvforsterkende virkningene av oppvarmingen er at frossen jord vil tine og slippe ut mer CO2. Det er kommet en ny oversiktsartikkel om denne onde sirkelen . Det er dobbelt så mye karbon i permafrosten som i atmosfæren, og kanskje 5–10% kan bli brutt ned og sluppet ut over dette århundret. Økt plantevekst vil bare ta av for utslippene i noen tiår. Kritiske spørsmål er hvordan plutselig tining (termokarst o.l.) vil forandre landskapet, om jordsmonnet vil bli tørrere eller våtere, og om vi dermed får en masse CO2 fra anaerob nedbrytning, eller mindre CO2 pluss den kraftigere klimagassen metan fra aerob nedbrytning. Vi vil trolig oppleve et langvarig, langsomt utslipp over tiår og århundrer, snarere enn en plutselig og katastrofal karbonbombe på under et tiår. Det gir oss litt tid, men gjør det enda vanskeligere å unngå farlig oppvarming på sikt. Klimamodellene som ble brukt i siste IPCC-rapport tok ikke høyde for karbonutslipp fra permafrost, og det gjenstår mye arbeid før denne forsømmelsen kan rettes opp. (Se også ScienceDaily).

Samtidig (6. april) kom danske forskere med nye funn som bekrefter at varme fra mikroorganismene som bryter ned organisk materiale kan sette ekstra fart i tiningen og nedbrytingen . Den onde sirkelen har onde sirkler. Phys.org skriver litt om det.

Nature har en liten oversikt over nyere forskning på feltet.

Isbjørn

Isbjørn er avhengig av havis for å fange seler. En ny studie basert på mange års bjørneobservasjoner på Svalbard og Grønland sannsynliggjør at hurtig mindre havis og kortere havis-sesong bidrar til å drive bjørner på land for å plyndre fuglereir i stedet . Noen helt enkel historie om økosystemer i ulage på grunn av menneskeskapte klimaendringer er det kanskje likevel ikke. Bjørnene kan også være lokket av økte matressurser på land, og på Svalbard er det snakk om et 30-talls individer, fra en isbjørnbestand som har tatt seg opp (men ikke nødvendigvis er i vekst nå), på områder de tidligere er jaktet bort fra. På Grønland drives imidlertid fortsatt jakt, så det er neppe hele forklaringen, og lignende funn fra Canada peker mot felles årsaker i stor skala, som klima.

Forskning.no bringer en artikkel av Helge Markussen ved Framsenteret, «Isbjørnen bytter diett fra kjøtt til egg». Nyttig bakgrunn er denne fra Polarinstituttet: Aars og Andersen, «Både flere og færre isbjørn?», 1. des. 2014. Den autoritative oversikten over hva vi vet om isbjørnbestandene finnes på sidene til Polar Bear Specialist Group, med tabell og kart.

Menneskene truer ikke isbjørnbestanden bare med smeltende havis, men også med miljøgifter. En annen norsk studie samme uke fokuserer på miljøgifter og isbjørnhelse.

Havforsuring og masseutryddelser

Forhistoriens største masseutryddelse, ved overgangen mellom perm og trias for ca. 252 millioner år siden, falt sammen med en havforsuring som skyldtes CO2 fra de voldsomme vulkanutbruddene som skapte de sibirske trappene. En ny artikkel presenterer en detaljert tidsserie for pH i havet basert på boron- og karbonisotoper i karbonater fra Emiratene . Forfatterne poengterer at CO2-økningen gikk i et tempo som kan sammenlignes med dagens, skjønt det skal mye til for at vi når opp i det samme omfanget, selv om vi brenner alle kjente ukonvensjonelle fossile brensler. Her er pressemeldingen, og forskjellige vrier fra Reuters, BBC og Nature. (Og ClimateCentral, som også ser på CO2 og snøballjorden.)

Etter det er det kanskje en lettelse å lese Siv Kari Lauset skrive at havforsuring ikke betyr dommedag for livet i havet, men det er likevel ingen grunn til å ta lett på det (BT innsikt 6.4.2015).

Varmepause?

ABC News takler den såkalte varmepausen med en kronikk av Dana Nuccitelli og Michael Mann, «The global warming ‘pause’ is more politics than science», og en hjelpsom oversiktsartikkel av Graham Readfearn «Global warming hiatus explained and it’s not good news».

En del av forklaringen på den langsommere oppvarmingen siden slutten av 1990-tallet later til å være at mer varme er gått ned i havet, som igjen ser ut til å henge sammen med sterkere passatvinder i den negative fasen av klimamønsteret PDO (Pacific Decadal Oscillation). Hypotesen får støtte av en ny studie som bruker koralldata fra det sørvestlige Stillehavet til å rekonstruere havoverflatetemperatrene tilbake til 1790, og finner svingninger med periode på ~ 25 år, som i nyere tid er korrelert med PDO-fasen og med varmeinnholdet i havet i det sørlige Stillehavet, men omvendt korrelert med havoverflatetemperaturen ved ekvator . De spår temperaturoppsving når PDO skifter til positiv fase. Mashable har mer.

Imens sprenger varmen i tørkerammede California alle rekorder (Bloomberg.com).

Rekordvarmt har det også vært i Norge nylig, men mars ble ikke fullt så heftig. Med 3,8 grader over normalen var dette Norges 4. varmeste mars siden 1900, meldte Meteorologisk institutt. Hva med resten av verden? GISTEMP viser 3. varmeste mars globalt siden 1880, etter 2002 og 2010. HadCrut4 foreligger ikke ennå. Satellittmålingene for den lavere troposfæren viser 5. varmeste (UAH) eller 9. varmeste (RSS) mars siden satellittmålingene startet.

Håp for amerikansk høyreside?

Noen setter store håp til pave Frans’ kommende rundskriv om klimaendringer til sommeren. På The Conversation skriver noen forretningsskolefolk at det kan bryte opp det dype amerikanske partiskillet i saken, men New York Times’ Andy Revkin ser to sider av saken.

Hører ikke Republikanerne på paven, hører de kanskje på en økonomiprofessor som innehar stillingen oppkalt etter markedsprofeten Milton Friedman? Det finnes teknologisk utvinnbare fossile brensler nok til å heve den globale gjennomsnittstemperaturen med 9°C, skriver Michael Greenstone i New York Times. Skal vi unngå en oppvarming vi ikke kan forestille oss, fortsetter han, må vi sette en høyere pris på karbon, fornybare energikilder må utkonkurrere fossile, eller vi må grave utslippene ned igjen.

ALEC, en amerikansk gruppe som spesialiserer seg på å få konservativ lovgivning vedtatt i delstatene, truer med å saksøke aktivister som kaller dem «klimafornektere» etter at storselskaper som Google, BP og Facebook har droppet medlemskapet på grunn av ALECs klimapolitikk. Washington Post og en Grist-kommentar tar det som et tegn på at høyresiden begynner å bli flau over å fornekte vitenskapen og heller vil gå over til å bekjempe klimatiltak med økonomiske argumenter. Spørs om de får fotfolket med seg på det etter årelang propaganda om at klimaforskningen er svindel.

Ymse

Se Aftenpostens flotte bildeserier: Hva er det som skjer med kloden vår?

I samme organ går det ellers nye runder i debatten om gass som klimaløsning er en myte (Rebekka Borsch, 6. april) eller ikke (Tore Killingland, 8. april). Se også tidligere omganger på Energiogklima.no mellom Kvåle (22. aug.), Killingland (1. okt.), Kvåle/Tveitdal (10. okt.), Killingland (23. okt.), og Kvåle/Tveitdal (3. nov.).

Jean-Pascal van Ypersele er kandidat til ny IPCC-formann etter Rajendra Pachauri. CarbonBrief har et langt intervju. Jeg sovnet midtveis. De som måtte ønske seg en mindre fargerik formann, risikerer å få ønsket sitt oppfylt.

Det vestlige Canada kan tape 70% av isbreene sine innen 2100. (Les mer på Forskning.no, CarbonBrief eller ScienceDaily.)

Steve Koonin, som skakkjørte prosessen mot en ny klimauttalelse fra det amerikanske fysikerforbundet (APS), er på Judith Currys blogg med et forsøk på å forsvare utspillet der han minimerte menneskeskapt drivhuseffekt. RabettRun finner argumentene under enhver forakt, men NASAs Andy Lacis prøver et mer pedagogisk fysikersvar i kommentarfeltet (via ATTP), som er verdt å lese.

Startpakke for klima-nerder. Få en innføring i klimadata på nye http://climate.gov/.

Fisk træng rev, og rev træng fisk. Forrige uke mumlet vi noe om at korallrevfisk trenger korallrev. For balansens skyld skal det sies at revene også er avhengig av fisken, som blant annet skraper bort og spiser opp algevekst, og skaffer energi til økosystemet ved å spise plankton. Forskjellige begrensninger på fiske kan hjelpe til å bevare disse kritiske økosystemfunksjonene, viser ny studie . (ScienceDaily)

Videre lesning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *