Ukerevy (uke 11)

Ting som fanget oppmerksomheten i forrige uke, i ingen bestemt rekkefølge: Året det ikke var så bratt – Tørt i tropene – Raskere oppvarming, men når? – Is på gli – Varmere Arktis, mindre storm, lengre hetebølger? – Pyttsann – Bedre bokholderi? – Springende sol – Symmetrisk albedo

Året det ikke var så bratt. De globale CO2-utslippene økte ikke fra 2013 til 2014 til tross for 3% økonomisk vekst, melder Det internasjonale energibyrået (IEA) gledelig overrasket. Climate Central har detaljene.

Tørt i tropene. Global oppvarming kan gi mer ekstrem tørke i tropiske og subtropiske områder ved å forsterke og utvide Hadley-cellen. Som påpekt i en PNAS-kommentar forrige uke har dette lenge vært forutsagt i teorien, og både utvidelse av Hadley-cellen og ekstrem tørke har vært observert de siste tiåren. En nylig studie i PNAS er imidlertid den første som finner det i klimamodellene, som snarere har vist en svekking av Hadley-cellen. Lau og Kim analyserer CMIP5-modellene og finner en «dyptropisk klemme» med dypere konveksjon fra et smalere område, økt transport mot polene høyere oppe, lavere relativ fuktighet i (sub)tropene, og utvidet synkende gren av cellen med subsidens av tørr luft. Andre studier har ikke vist det samme, kanskje fordi de ikke har lett høyt nok oppe etter økt utstrømming av luft fra ekvator.

Raskere oppvarming, men når? En annen modellstudie i Nature Climate Change ser på aksellererende temperaturtrender over 40-årsperioder, og finner at vi står på terskelen til temperaturendringer i en hastighet som jorden ikke har sett på i hvert fall de siste tusen årene (ScienceDaily). Nå har imidlertid ikke virkeligheten helt holdt tritt med modellene i det siste, påpeker Richard Betts på Climate Lab Book: det skal mye til for at 40-årstrenden innen 2020 blir 0,25 ± 0,05 °C per tiår i den virkelige verden, slik den blir i modellene. Vi kan fortsatt vente en tusenårsoppvarming, bare kanskje ikke like snart.

Is på gli. Som nevnt her i fjor, kan vi allerede stå overfor ustoppelig nedsmelting av isbreer i Vest-Antarktis på grunn av marin ustabilitet som oppstår når grunningslinjen til isen ligger på bunn som skråner nedover bort fra havet. Denne ukens nyheter var ikke mer beroligende. Ting tyder på at kreftene som virker på isen nær grunningslinjen avhenger av istrykket etter en vanlig friksjonslov, og ikke av hastigheten etter en potenslov som hittil antatt i teoretiske beregninger, noe som gjør isstrømmen enda mer avhengig av tykkelsen ved grunningslinjen og enda mer følsom for temperaturendringer ved negativ bunnskråning .

Varmere Arktis, mindre storm, lengre hetebølger? En god del forskning de siste årene har lett etter sammenheng mellom den forsterkede oppvarmingen i Arktis og rart vær vi har hatt, med fokus på noen uvanlig kalde vintre i Nord-Europa og Nord-Amerika, som kan skyldes en slakkere jetstrøm. Forskere som i stedet fokuserer på sommermånedene har foreslått en sammenheng mellom arktisk forsterkning og hetebølger. Arktisk forsterket oppvarming gir redusert temperaturforskjell mellom ekvator og Nordpolen, og kan dermed gi mindre stormer til å bryte opp vedvarende værforhold, sier en nye studie publisert i Science forrige onsdag . Den finner redusert vind og turbulens i Arktis, og knytter svekket atmosfærisk sirkulasjon til mer langvarige hetebølger. Saken er omdiskutert; se CarbonBrief for noen motforestillinger. (Oppdatering: Se også Abrahams på Guardians 97%-blogg.)

Pyttsann. Dammer og tjern i Alaska er redusert med 30% i omfang og 17% i antall de siste 65 årene, viser en ny studie i JGR . Årsakene er trolig høyere temperatur, økt fordampning, ustabil permafrost og tilgroing. (ScienceDaily)

Bedre bokholderi? Forskere i Sverige, Norge og Australia har en ny måte å måle nasjonale drivhusgassutslipp på . Når man produserer en vare, blir det gjerne CO2-utslipp. For å unngå å premiere land for å flytte den forurensende industrien sin til Kina, som i vanlige produksjonsbaserte regnskap, er det utviklet forbruksbaserte regnskap der CO2-utslippet fra produksjon av varen regnes med i «fotavtrykket» til landet som importerer og forbruker den. Men dette premierer ikke land som renser opp eksportindustrien sin, og fremmer ikke utnytting av komparative fortrinn i ren produksjon (les: skandinavisk vannkraft), påpeker Kander mfl., som foreslår en forbedret forbruksbasert metode justert for teknologi. Ikke uventet ville det slå mindre heldig ut for Russland og Kina enn den rene forbruksbaserte metoden. Sverige og en del andre europeiske land ville komme godt ut av det, og Norge ville komme dårligere ut, ser det ut som. (Forskning.no har mer.)

«Skeptikerne» har vært særlig begeistret for to artikler de siste dagene.

Springende sol. «Mange» numeriske klimamodeller beregner solstrålingen skjevt, fordi de bare beregner den f.eks. én gang per time (strålingstransport krever datakraft å beregne), og det kan gi «opptil» 30 W/m/2 feil, sier sammendraget til en artikkel som er antatt til trykking i GRL . Det er mindre dramatisk enn det høres ut som. Telford påpeker at feilen på 30 W/m2 bare finnes i den ene modellen som har et tidssprang på hele tre timer, og at det bare er en regional virkning, ikke global. Feilen har i det hele tatt ikke noe med oppvarmingstrender å gjøre, slik visse bloggere insinuerer. Stoat påpeker at Zhang mfl. ikke finner feil på beregningen i de fleste (20) av modellene, bare i et mindretall på åtte (heriblant den norske), som han er uhøflig nok til å si ikke er de beste uansett. Det ser ut til å være en kurant sak å fikse problemet – bare et spørsmål om å bruke gjennomsnittet mellom tidstrinn.

Symmetrisk albedo. Det er kommet en oversiktsartikkel om jordens albedo – hvor mye sollys jorden reflekterer – som Judith Curry mener har «dype» implikasjoner . Artikkelen understreker at det er veldig liten forskjell mellom nordlige og sørlige halvkule og veldig lite variasjon fra år til annet, begge deler visstnok innenfor 0,2 W/m2 under alle skyforhold. Nordlige halvkule burde reflektere mer på grunn av landmassene, men skydekket på sørlige halvkule gjør nesten akkurat opp for det. Er det noe som gjør albedoen selvregulerende? Hva betyr i så fall det for albedotilbakekoblinger på global oppvarming gjennom skyer og isdekke? For geoengineering-entusiaster som vil tukle med albedoen for å kjøle ned jorden? Eller for den saks skyld alternativteorier som postulerer at kosmisk stråling styrer skydekket og dermed temperaturutviklingen? Uansett er «skeptikerne» begeistret, kanskje fordi artikkelen slår fast at modellene ikke gjengir den observerte symmetrien og årstidsvariasjonene. Vel, artikkelen slår også fast at gjennomsnittet av modellensemblet gir 0,2 W/m2 forskjell på nordlige og sørlige halvkule, og det må da kalles nokså treffsikkert?

Norske klimakverulanter er ellers i harnisk over at Bjørn Samset dristet seg til å kalle Lord Monctons nyeste ræl for ræl, og at stipendiat Anita Verpe Dyrrdal etterlyste mindre falsk balanse i klimajournalistikken.

Videre lesning:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *