Orkanen Patricia ble brått den sterkeste som noensinne er målt på den vestlige halvkule, med lavtrykk på 879 millibar og maks vindhastighet på 320 km/t. Uvanlig varm havoverflate i Stillehavet bidro. Til alt hell gjorde Patricia liten skade da den traff Meksiko. CarbonBrief forklarer hvorfor.

Det blir spennende å se Oslo Ap, MDG og SV innfri løftene i Plattform for byrådssamarbeid. Det skal politisk mot og kapital til for å prøve å snu mange tiårs skakkjørt byutvikling med bilen i sentrum i løpet av én byrådsperiode.

Kanadiske velgere kastet klimaversting Stephen Harper. Harpers konservative regjering trakk landet ut av Kyotoprotokollen, satset aggressivt på tjæresand og oljerørledning, og kneblet statsansatte forskere (se f.eks. Carbon Pulse). DeSmogBlog gjennomgår klimaløftene til nyvalgte Justin Trudeau og liberalerne hans.

En annen klimaversting, Tony Abbott, gikk av som Australias statsminister for en drøy måned siden, kastet som partileder av sine egne. Abbotts første handling som statsminister var å avskaffe CO2-avgiften. Med Harper og Abbott ute, og Obama fortsatt i Det hvite hus, kan kanskje den engelskspråklige verden bidra med noe halvveis konstruktivt i Paris?

Men fossile forskningsfornektere dominerer fortsatt den amerikanske Kongressen, inkludert (grøss) vitenskapskomiteen i Representantenes hus. Texas-demokraten Eddie Bernice Johnson, har skrevet et lesverdig skarpt brev til komiteens leder, Texas-republikaneren Lamar Smith, som er på fisketur etter noe å sverte NOAAs oppdaterte temperaturserie med og har stevnet «alle dokumenter og meddelelser» i saken. Se også Union of Concerned Scientists.

Alle har en vurdering av utslippskuttene som verdens land har tilbudt seg å gjøre foran Paris, såkalte Intended Nationally Determined Contributions (INDC), «indikative forpliktelser» på offiselt norsk, eller «frivillige utslippsmål» heretter. Det er klart at de ikke strekker til for å holde togradersgrensen. Men er glasset halvfullt eller halvtomt?

Det internasjonale energybyrået IEA skriver i en briefing foran Paris at de frivillige utslippsmålene innebærer nesten flate CO2-utslipp fra kraftproduksjon, til tross for 40% vekst i etterspørselen etter elektrisitet, med 45% av strømproduksjonen fra lavkarbonskilder innen 2030.

Også rapporten Beyond the Numbers fra MILES-prosjektet finner at de frivillige utslippsmålene vil bety en stor omveltning i kraftproduksjonen, der fornybare strømkilder vil dominere med ca. 36% av kraftmiksen innen 2030. Men de er ikke ambisiøse nok til å utløse noe særlig karbonfangst, elbiler eller avanserte biodrivstoff, eller til å avskrekke investorer fra uvettig fossilsatsing. I 2030 kan vi stå der med for mange kullkraftverk og for lite å rense dem med. For å holde togradersmålet innen rekkevidde må Parisavtalen legge opp til rask og regelmessig revisjon av løftene. Se også pressemelding fra Potsdam-instituttet.

Fordelingen av utslippsmål på rike og fattige land er langt fra rettferdig, mener en rekke internasjonale frivillige organisasjoner for miljø og utvikling i vurderingen Fair Shares (se kart, fig. 2). De bruker en fordelingsnøkkel fra Climate Equity Reference Project basert på ansvar for historiske utslipp og evne til tiltak.

Supermaktene breier seg. CICERO-forsker Glen Peters med flere konstaterer i Environmental Research Letters at de frivillige målene EU, USA og Kina har satt seg, levner svært lite plass til andre land når man regner med kumulative utslipp. Skal supermaktene slippe ut så mye som de unner seg, må alle andre land slippe ut 7–14 ganger mindre pr. innbygger i 2030 dersom 2°C-grensen skal holde . De konkluderer med å anbefale en diplomatisk offensiv for teknologiutvikling, som kanskje er lurt, men jeg forstår riktig ikke hvordan det følger av analysen forøvrig. (Se også pressemeldingen fra MIT.)

Orkaner volder stadig dyrere skader. Det har vært et fremherskende syn at dette ikke skyldes verre orkaner, men flere folk med større verdier å tape i utsatte områder. Men når man korrigerer tapstallene for økonomisk vekst, bør man ta hensyn til at folk ikke bare bygger dyrere hus enn før, de bygger dem også mer solide og orkansikre – noe som burde trekke tapene ned. En ny artikkel i Nature retter opp slike metodeskjevheter i tidligere studier, og finner en økning i orkantap i USA fra 1900 til 2005 som ikke kan forklares av samfunnsøkonomiske endringer, men faller sammen med den globale oppvarmingen . De anslår at 2–14 milliarder dollar av de årlige tapene i 2005 kan skyldes klimaendringer. En ledsagende kommentar understreker usikkerhetene ved alle beregninger av en trend i økonomiske tap fra naturkatastrofer, også i denne studien, som kan ha egne skjevheter.

Skogbranner har herjet mer i indre Alaska de siste tiårene enn de siste 10.000 årene, ifølge en ny studie av trekullsedimenter i innsjøer i Yukon Flats . Skogbranner begynte å økte i hyppighet og omfang for mellom 6000 og 3000 år siden, da lettantennelig svartgran spredte seg i landskapet, og nådde en foreløpig topp under middelaldervarmen, da skogbrannene i følge Kelly et al. ble begrenset av en negativ tilbakekobling: hyppig brann favoriserte fremvekst av løvfellende vegetasjon som ikke brant så lett. Skogbrannene de siste tiårene overgår de middelalderske og tyder på overgang til et nytt og uhørt skogbrannregime, men det er mulig at en vegetasjonstilbakekobling kan stabilisere utviklingen. Se også pressemeldingen fra Illinois-universitetet, som fokuserer på det bekymringsverdige funnet at regionen har tapt store mengder karbon til atmosfæren det siste århundret gjennom økende skogbrann, til tross for større opptak av karbon i en CO2-anriket atmosfære.

Forskerne sier at opptil 30% av karbonet i planetens vegetasjon og jordsmonn finnes i slike områder, og økt skogbrann er sammen med tinende permafrost en del av de enorme omveltningene i nord som kan forverre global oppvarming ved å frigjøre store mengder karbon til atmosfæren. Andre nyheter forteller om NASAs ABoVE-program (Arctic Boreal Vulnerability Experiment), som blant annet skal måle virkningene av skogbrann på jordsmonn i nordområdene.

Ploging er heller ikke bra for karbonlagring i jordsmonnet, men få modeller fanger opp de kompliserte sammenhengene såvel nede i jorden som oppe i landbruksøkonomien. En ny studie prøver å rette på det, og anslår at utslippene fra organisk karbon i europeisk dyrket mark vil gå ned med 40% fra 2010 til 2050. En karbonpris på 10-100 dollar per tonn CO2 kan utløse utslippsreduksjoner som tilsvarer 7–10% av utslippene fra EU-landbruket, men delvis flytter dette bare produksjonen til andre deler av verden, der utslippene øker. Tiltak for å hindre handelslekkasje ville redusere potensielle utslippskutt i EU, men øke dem globalt. Forskerne konkluderer at EU-politikerne ikke kan vente noen særlig klimahjelp fra karbonlagring i dyrket mark . Mer i pressemeldingen.

FNs klimapanel (IPCC) er ikke alltid et forbilde på klar kommunikasjon, men noen ganger er de bedre enn sitt rykte. En heller pussig artikkel i sommer hevdet å finne en selvmotsigelse i en IPCC-pressekonferanse, der talsmenn angivelig fremhevet varmen i det seneste tiåret, men avviste en 15 års «varmepause» som kortvarig og derfor irrelevant . En ny kommentar i Nature Climate Change påpeker imidlertid at pausespørsmålet slett ikke ble avvist på pressekonferansen, og at daværende IPCC-formann Pachauri uttrykkelig satte det nylige varmeste tiåret i langsiktig sammenheng med at hvert av de siste tre tiårene har vært varmere enn det foregående, og alle har vært varmere enn noe tiår siden 1850 (jfr. fig. 3). (Se også bloggkommentarer fra Bart Verheggen og And Then There’s Physics). I en replikk avviser Hollin og Pearce at de bedrev tvilsom sitatbruk, og gjentar påstanden om at IPCCs uttalelser forvirret journalister om hvor lang tids data man trenger som vitenskapelig bevis . Men historien bunner nå egentlig i «forvirringen» til én enkelt tabloidjournalist, David Rose, som har gjort karriere på å være forvirret om klima.