De neste tiårenes klimautslipp kan binde oss til årtuseners havstigning fra Antarktis, å dømme etter nye modellsimuleringer. Hvis de store isbremmene bryter sammen, vil isen bak dem sige raskere ut i havet, og sige og sige ustanselig. Forskerne finner at vi overskrider en terskel når lufttemperaturen stiger mellom 1,5 til 2°C over dagens temperatur. Det kan bare unngås ved kraftige utslippskutt (RCP2.6-scenariet). Ved høyere utslipp kan Antarktis bidra med alt fra 60 cm til 3 meters havstigning allerede innen 2300 .

Under den andre store innlandsisen, på Grønland, har forskerne for første gang sporet tappingen av en innsjø under isen, som de mener forårsaket et sammenbrudd i isen over og dannelsen av et krater i 2011 . Tidligere observasjoner tyder på at innsjøen tømmes periodisk, og slike hendelser kan skje oftere ettersom Grønland smelter mer. Når de skjer tidlig i smeltesesongen kan de danne kanaler som gir mer effektiv drenasje, og dermed forebygger at den sklir raskere over grunnen, selv om tømmingen kan gi et plutselig tilsig av vann under isen.

Den sagnomsuste artikkelen James Hansen og kolleger har hatt liggende til åpen fagfellevurdering, der de dumper en vanvittig mengde is i havet og ser hva som skjer når Golfstrømmen tar repern, viser også tegn til å bryte sammen under fagfellekritikken.

Men en av kritikerne har nå en egen artikkel på trykk om hva som skjer med globale temperaturer ved et ferskvannsdrevet sammenbrudd i AMOC (den meridionale atlanterhavssirkulasjonen, «samlebåndet» som Golfstrømmen er en del av) . I modellen gir AMOC-sammenbrudd 15-20 års global nedkjøling, før oppvarmingen fortsetter nærmest som om ingenting var hendt: tilsammen en 40-50 års varmepause. En AMOC-drevet nedkjøling har en karakteristisk virkning på jordens energibalanse, men når Drijfhout ser etter den samme signaturen i den nylige «varmepausen», viser den seg mer komplisert.

Forresten argumenterte andre forskere denne uken for at den atlantiske klimasvingningen AMO ikke er drevet av AMOC. De finner nemlig AMO også i modeller der havsirkulasjonen er gitt og ikke endrer seg .

Er mangfoldige økosystemer bedre rustet til å stå av ekstrem klimapåkjenning? Ja, skulle man tro, men forskjellige forsøk har ikke gitt noe entydig svar. Nå har forskere kombinert data fra 46 forsøk med slettelandskap og sett på planteproduktiviteten under og etter flom og tørke. Biologisk mangfold gjør økosystemet mer stabilt og mer motstandsdyktig mot ekstreme hendelser mens de står på, men gjør ikke stor og entydig forskjell for hvor fort de kommer seg igjen etterpå, finner de . Anbefalingen er klar: Bevaring av biologisk mangfold er god klimatilpasning.

Men mangfoldet blir ikke lett å bevare. En annen meta-studie av 632 forsøk med livet i havet tyder at oppvarming og forsuring av havet fra økt CO2 i store trekk vil gi mindre mangfold og mindre forekomster av nøkkelarter som holder økosystemene i gang . De finner lite belegg for at livet vil venne seg til surere hav. Én av de mange konklusjonene er at forsuringen vil gå ut over planktons produksjon av dimetylsulfid, en gass som bidrar til skydannelse, og dermed kan virke inn på oppvarmingen.

Mangroveskog er truet av havstigning mange steder i det indopasifiske området. Oppdemming og annen menneskelig virksomhet har redusert tilførselen av sediment som mangroveskogen er avhengig av for å holde tritt med havstigningen . Mangrovene kan være oversvømmet innen 2070 i deler av Thailand, Sumatra, Java, Papua Ny Guinea og Salomonøyene, ifølge modellberegninger, som riktignok ikke tar hensyn til en haug med viktige forhold som kan fremskynde eller sinke ødeleggelsen.