Smelter breene av trivsel?

Verdens isbreer har krympet det siste århundret. Det samme gjelder norske isbreer, til tross for noen perioder med fremgang, senest på 1990-tallet. Forskere ved NVE har funnet at brearealet i Norge er redusert med 11% på en generasjon, og at det meste kan bli borte i dette århundret. Så hva stikker det de såkalte «Klimarealistenes» redaktør Geir Aaslid når han hevder at norske isbreer «stortrives»?!

Rune Valaker berettet på forskning.no i går om dårlige forhold for fri og åpen debatt om isbreer på «Klimarealistenes» blogg. Det var sparket jeg trengte til å legge ut noen egne notater om påstandene Aaslid har kommet med i innleggene «Norske isbreer stortrives» (2. aug.), «Ingen unormal isbresmelting» (5. aug.) og «Minkende global bresmelting» (6. aug.).

Nytt fra brefronten

Bakgrunnen er en ny, verdensomfattende isbrestudie . Zemp og kolleger sammenfatter data fra glasiologiske undersøkelser, geodetiske målinger og lengdemålinger (brefrontposisjoner), basert på databasen til World Glacier Monitoring Service (WGMS). Verdens isbreer er i ubalanse, og ville fortsette å avta selv uten videre klimaendringer, konkluderer de. Lengdemålingene viser at breene har vært i århundrelang global retrett. Glasiologiske og geodetiske målinger tyder på at isbreene tapte masse raskere i begynnelsen av det 21. århundre enn noen gang siden målingene begynte (se fig. 1).

Massebalanse for isbreer 1910--2010. Kilde: Zemp et al. (2015), fig. 3

Figur 1 Massebalanse for isbreer 1910–2010 i meter vannekvivalent, per år (a) og kumulativt (b). Grå linje: geodetiske målinger. Sorte linjer: glasiologiske målinger; tykk strek: alle breer, tynn strek: 37 referansebreer (over 30 års kontinuerlige observasjoner). Nedre del av (a) viser antall breer med geodetiske (prikker) og glasiologiske (streker) observasjoner. Kilde: Zemp et al. , fig. 3.

Jeg tror det er berettiget å stille spørsmål ved konklusjonen om det siste tiåret (og skal komme tilbake til hvorfor jeg tror det). I strevet etter å ta brodden av oppslagene om Zemp et al., snør imidlertid Aaslid leseren ned med misvisende påstander.

Norske breer krymper også

Aaslid innvendte (5.8.) at Zemp et al. fant mest negativ massebalanse siste tiåret i «bare» ni av nitten isbreregioner. Han unnlot imidlertid å nevne at ytterligere fire regioner hadde sin nest mest negative, i én lå siste tiår på delt førsteplass med de to foregående, og for de resterende fem regionene var det ikke nok data til å gjøre sammenligningen .

Ett unntak som Aaslid gjør mye ut av er Norge, men det har jo Zemp et al. allerede tatt høyde for når de trekker sine globale konklusjoner. Skandinavia, skriver de, er én av de få regionene med gode data som ikke viser klar tendens til mer negativ massebalanse de siste to tiårene. En del norske isbreer trosset den globale trenden og vokste fra slutten av 1980-tallet, takket være økt akkumulasjon av vinternedbør, og Zemp henviser til den norske forskningen på episoden. Siden sent på 1990-tallet har imidlertid også Norge vært preget av breer i retrett.

Siden den gang er det kommet et nytt stort atlas over isbreer i Norge fra NVE . Aaslid dementerer sin egen påstand om at norske breer «stortrives» ved å vise en figur fra dette atlaset (fig. 2).

Andreassen2014-histogram

Figur 2 Årlige norske isbremålinger. Antall breer målt i et gitt år som rykker frem (grønt), går tilbake (rødt) eller er uendret (sort). Kilde: NVE .

Merk at totalhøyden på hver søyle er antall breer som er målt det året, og at man må se på fargefordelingen for hvert år hvor mange som går frem og tilbake. Figuren viser kanskje først og fremst hvordan bremålingene i Norge dabbet av før de ble gjenopptatt på 1990-tallet.

Men den viser også at flertallet av norske isbreer har vært i tilbakegang det meste av tiden siden 1900, med kortere perioder med fremrykk i mellomkrigstiden og på 1990-tallet. Isbreene har slett ikke «stort sett nektet å krympe siden 1950» (Aaslid, 5.8.).

Det bekreftes av en norsk studie fra ifjor som Aaslid åpenbart kjenner til, siden han viser til en populærversjon: En omfattende sammenligning av lengde og areal på isbreer før og nå, basert på moderne satellittbilder og gamle kart . Det generelle mønsteret de fant var redusert areal og lengde, særlig i nord, selv om noen breer hadde gått frem. De tallfestet arealtapet til 326 km2, eller en 11% reduksjon, mellom periodene 1947–85 og 1999–2006. I gjennomsnitt hadde breene trukket seg 240 meter bakover .

Interessant, men irrelevant

Når Aaslid tvert om påstår at breene stortrives (2.8.), støtter han seg tilsynelatende til en fersk norsk studie . Selv om Aaslid hadde klart å gjengi denne studien riktig, ville den ikke gitt belegg for påstanden.

Trachsel og Nesje undersøker den relative betydningen av sommervarme og vinternedbør for breenes massebalanse, og hvordan dette veksler over tid i sammenheng med klimasvingningene NAO og AMO. De prøver ikke å stille diagnose på almentilstanden til norske isbreer, og det er ikke til det formålet de har valgt ut åtte breer, fire ved havet og fire i innlandet. (En av dem, Storglaciären, ligger i Sverige.)

Trachsel-Nesje-fig3a

Figur 3 Detalj fra fig. 3a i Trachsel og Nesje . Tidsaksen, som er utelatt her, går fra 1940-tallet til 2011. Y-aksen er kumulativ massebalanse. Lisens: CC BY 3.0. Endring: utsnitt fra større figur.

De fire havnære breene har lagt på seg over målingsperioden som helhet, og fire har tatt av (se fig. 3). Siden ca. 1996 har imidlertid seks av breene tatt av, og de resterende to vært omtrent i likevekt. Aaslid gjengir altså Trachsel og Nesje feil når han hevder at av de åtte breene i breene er «2 isbreer (…) stabile og bare de to siste har mistet masse i tidsrommet for modellstudien». Studien viser slett ikke at «norske isbreer stort sett har nektet å krympe siden 1950» – og gir vel for den saks skyld ikke grunnlag for å konkludere så mye om hva norske isbreer stort sett har gjort.

I intervju med VG understreker imidlertid Atle Nesje, medforfatter av denne studien, at det har vært en brå tilbakegang siden 2000. Nesje har tidligere regnet på et scenario der sommertemperaturen øker med 2,3°C og vinternedbøren med 16%, og funnet at over 90% av norske breer og over 30% av brearealet kan bli borte innen 2100 . I følge VG frykter han nå at nedsmeltingen av norske breer kan gå enda raskere enn forventet.

Soleklart menneskelig påvirkning

Etter alt strevet med å imøtegå Zemps resultat, slår Aaslid så om (5.8.) og hevder at Zemp et al. bare bekrefter en kraftigere nedsmelting de siste tiårene som vi kunne forventet ut fra solinnstrålingen. Jeg er usikker på hvorfor massebalansen skulle bli mer negativ nettopp i et tiår som har sett en markant nedgang i solaktivitet, men jeg forstår meg lite på isbrefysikk, og isbreer reagerer på klimapådriv med et langt etterslep i tid, så kanskje.

Folk som forstår seg på sånt, brukte imidlertid nylig en isbremodell drevet av klimamodeller for å se hva som ville skjedd med og uten menneskelige utslipp. De fant at endringer i solinnstrålingen og andre naturlige pådriv alene ikke kunne forklare isbretapet de siste tiårene, og anslo at 69 ± 24% av det globale isbre-massetapet i perioden 1990–2010 var menneskeskapt . Det stemmer jo med det vi ellers vet, nemlig at en betydelig del av oppvarmingen siden «den lille istiden» har funnet sted siden midten av det 20. århundre og at omtrent hele denne oppvarmingen er menneskeskapt.

I det siste

Aaslid viste 5.8. til denne figuren (uten kildeangivelse), som han presterte å beskrive slik:

Faktum er – som vist på figuren – at isbreene har vokst i store deler av forrige århundre, og delvis nedsmelting i perioden 1990 til 2010 har for det meste vært mindre, inntil det i det siste har vært ny vekst i isbreene.

…selv om «store deler av forrige århundre» slett ikke er vist på figuren, som stopper i 2005 og følgelig heller ikke dekker utviklingen fra 1990 til 2010, og langt mindre «i det siste».

Aaslid skumler også litt om hvorfor flere av studiene stopper ved år 2010. Forstår jeg riktig, tror han at nyere data ville gitt et annet bilde, visstnok fordi det har vært kaldere vintertemperaturer i Norge siden, og det er derfor han hevder at det «i det siste [dvs. etter 2010] har vært ny vekst i isbreene«. Det er jo ikke om vinteren breene smelter, så logikken halter. Men vi trenger ikke spekulere, NVE måler jo breer årlig. «Breene smelter tilbake» har vært det jevnlige omkvedet i NVEs rapporter hvert eneste år fra 2011 til 2014.

Som aldri før?

Selv Aaslid kan finne et korn, og i sitt tredje innlegg (6.8.) har han funnet en studie av Leclercq et al. , som samler et omfattende materiale om isbrelengde, og bl.a. finner at isbreene trakk seg noe mer tilbake i perioden 1921–1960 enn 1961–2000. Nå går ikke akkurat denne studien helt direkte på Zemps funn, siden den ikke trekker konklusjoner verken om massetap generelt eller det siste tiåret spesielt.

Annetsteds har imidlertid Leclercq brukt brefrontdata til å beregne isbreenes historiske bidrag til havstigning . Andre har modellert massetap basert på historiske temperatur- og nedbørdata . FNs klimapanel har sammenlignet disse anslagene (se AR5 fig. 4.12, og drøfting i AR5 kap. 4.3.3.4). En nyere sammenligning, som oppdaterer og retter anslagene slik at de stemmer bedre overens, ligger nå til åpen fagfellevurdering i The Cryosphere . Jeg kan godt ha misforstått noe, men for meg ser de reviderte anslagene ikke ut til å bekrefte at massebalansen var mer negativ på 2000-tallet enn på 1930-tallet.

Zemp et al. er eksperter på feltet, og deres ord bør veie tungt, men en enkeltstudie bør sees i lys av annen forskning. Rangeringen av enkelt-tiår kan være avhengig av forskjeller i utvalg, metode og regnemåte, og Zemp et al. er de første til å påpeke at det trengs bedre beskrivelser av usikkerheten. De har begrensede data for første halvdel av det 20. århundre, da det blant annet kan ha skjedd betydelig smelting på Grønland som jeg ikke tror Zemp fanger opp. Leclercqs og Marzeions metoder kan utnytte mer data som går lengre tilbake, men er på den andre siden mer avhengige av modeller for å omsette slike mer indirekte data i massebalanse.

Uansett hva som blir vitenskapens endelige rangering av det siste tiåret, tyder alle disse studiene på at verdens isbreer har tapt masse i økende takt under den nylige globale oppvarmingen siden 1970-tallet.

Litteratur

3 kommentarer til “Smelter breene av trivsel?

  1. Takk for den. Mitt engasjement – ved siden av de klare bløffene og den redaksjonelle linjen – er at jeg har fulgt armene rundt Jostedalsbreen i ca. 50 år, og har sett utviklingen med selvsyn. Først de relativt små breene på 60 og 70 tallet, den betydelige veksten på nitti tallet, og for den breen jeg har fulgt tettest, Briksdalsbreen, en bortimot total kollaps det siste tiåret. En ting er hva som sies om isen i arktis og på Grønnland. Men når Klimarealistene påstår at jeg har sett syner i Nordfjord, fant jeg det på sinn plass å gripe inn.

    • Og takk for at du tok affære. Det er så alt for lett å bare venne seg til forringelsen – både av naturlandskapet og medielandskapet.

    • Jeg lurte på hvorfor det ble så stille fra Aaslid plutselig. Han forsøker nok å forstå hva som traff ham… Han brukte også mye tid på å slette mine innlegg der jeg påpekte hva han drev på med i Valakers innlegg på Klimarealistenes sider 🙂
      Han har også endret i mine innlegg tidligere, noe som faktisk har fått andre til å misforstå fullstendig hva som var skrevet. I tillegg slettet han også ett som Valaker svarte på, mon tro hva leserne forstår?

Legg igjen en kommentar til Steinar Hansen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *