India led under en kraftig hetebølge. Liz Hanna, som forsker på de menneskelige virkningene av hete, hadde en kraftkommentar på The Conversation: «A heatwave that’s too hot for India to handle, with more to come», The Conversation, 28. mai.

Det var fortsatt helt Texas i Texas og Oklahoma, der tre års tørke i mai ble avløst av kraftige regnskyll og flom. Her er litt video (Reuters). New York Times har intervjuet klimaforskere fra Texas («Scientists Warn to Expect More Weather Extremes», 27. mai). Texas er om ikke annet velsignet med fremragende forskningsformidlere – både Hayhoe, Nielsen-Gammon og Dessler er blant de beste i faget.

Texas og tørke står også sentralt i The Water Knife, den nye romanen til Paolo Bacigalupi, en av de få SF-forfatterne som skriver en fremtid man kan tro på nå for tiden. Dessverre.

April 2015 var bare 4. varmeste april globalt på 136 år, men mai 2014–april 2015 var de varmeste sammenhengende 12 månedene siden målingene begynte, ifølge NOAA. Det har de kunnet si hver måned i fire måneder nå (periodene som endte i mars og april er på delt førsteplass). De første fire månedene var også de varmeste første fire månedene i noe år i NOAAs serie.

Siden vi er i et El Niño-år, spår NOAA ellers en rolig orkansesong i Atlanterhavet.

I forkant av klimaforhandlingene i Bonn kom det to viktige policy-analyser i forrige uke, og det er ganske interessant å lese dem sammen:

Prosjektet New Climate Economy har tatt et kritisk blikk på naturgass som en «bro» til lavkarbonsamfunnet. Rapporten konkluderer at «broen» trenger et solid «rekkverk» av regulering og tilrettelegging for at økt tilgang på gass skal redusere klimautslippene ved å fortrenge kull – og ikke øke dem ved å fortrenge lavkarbonenergi, øke forbruket, låse oss fast i gass for lenge, og øke metanlekkasjene .

Imidlertid advarer Myles Allen mot å fokusere på kortlivede klimautslipp som metan og sot til fortrengsel for snarlige kutt i CO₂-utslippene . Det er forholdsvis billig å redusere kortlivet klimaforurensning, og derfor fristende å satse på det i stedet for CO₂-kutt, særlig når man kan handle metankutt mot CO₂-kutt som CO₂-ekvivalenter på et kvotemarked. Men det er CO₂ som bestemmer hvor stor oppvarming vi til syvende og sist vil få. Hvordan man beregner CO₂-ekvivalenter er ikke et teknisk spørsmål, men et generasjonsspørsmål, og dagens politikk gir i praksis blaffen i hva som skjer etter 2040, sier Allen. Han viser med enkle scenarier at vi ikke kan «kjøpe tid» til CO₂-kutt senere ved å kutte de kortlivede utslippene først; tvert om, vi trenger CO₂-kutt nå for å kjøpe tid slik at kutt i kortlivede utslipp kan gjøre en forskjell.

(Se også CarbonBrief om Lazarus og Allen.)

Verdensbanken ga ut Carbon Pricing Watch 2015 (PDF, 12 s.), en smakebit på en større rapport om karbonprising som skal komme senere i år. Omtrent 12% av verdens CO₂-utslipp, en tredobling over ti år, er nå dekket av karbonprising iverksatt 40 land og 20 regionale myndigheter.

«Karbonfangst er kommet for å bli», hevder Bellona-rådgiver Sirin Engen på Forskning.no 30. mai, i replikk til oppslaget «Liten tro på karbonfangst» 11. mai. Kommet? Hvor? Saskatchewan? Overskriften er kanskje redaksjonell. Kronikken handler mer om at det ikke er grønnvasking av oljeindustrien, at industrien vil trenge det, og at det blir stadig mer politisk aktuelt i EU og USA.

Takket være Montrealprotokollen (1987), en internasjonal avtale som regulerer osonødeleggende stoffer, har vi allerede unngått et osonhull i Arktis og en 40% økning i osonhullet over Antarktis, og all den skadelige ultrafiolette strålingen det ville bringe, viser modellene .

Nå foreligger rapport fra klimafølsomhetskonferansen på Schloss Ringberg tidligere i år.

Kevin Cowtans artikkel Making sense of the slowdown in global surface warming på SkepticalScience 26. mai gir en god og grundig populær gjennomgang av forklaringer på hvorfor vi tilsynelatende har hatt en langsommere oppvarming siden slutten av 1990-tallet.

Forskere i Nepal og Frankrike har utviklet en bremodell for å undersøke hvor følsomme isbreer i regionen nær Mount Everest er for klimaendringer . For dem som husker IPCCs glipp om isbreer i Himalaya, er det seriøs forskning det er snakk om her – og siden den er publisert i Cryosphere, som gir plass til metodebeskrivelser, får leseren grundig del i alt arbeidet som er gjort og usikkerhetene som gjenstår. Det er mye usikkerhet rundt temperatur og nedbør, som sammen bestemmer om isbreene vinner eller taper masse, så forskerne tester forskjellige scenarier. De beregner at 26–70% av det opprinnelige isbrevolumet i området kan være borte innen 2050, og 70–99% innen 2100. Isbreene er viktige for lokal vannforsyning, og når de trekker seg tilbake dannes det dammer som kan briste og sette befolkningen nedstrøms i fare. (Se også pressemeldingen fra EGU, CarbonBrief og NTB-notis på Forskning.no.)

Tyfoner i det nordvestlige Stillehavet er blitt mer intense, som illustrert av supertyfonen Haiyans (Yolandas) herjinger på Filippinene i forfjor. En ny statistisk analyse av 60 års tyfonaktivitet i området tyder på at toppintensiteten en tyfon oppnår over sin levetid, styres av temperaturer i øvre del av havet på lave breddegrader i det nordvestlige Stillehavet, som bestemmer hvor fort den øker i styrke, og av havoverflatetemperaturen i det sentrale Stillehavet ved ekvator, som bestemmer hvor lenge den øker på . Når tyfonen har kjølt ned havoverflaten, er det fortsatt brensel å ta av i det varme vannet ned til rundt hundre meters dyp. Under den forventede havoppvarmingen i et moderat utslippsscenario vil gjennomsnittlig tyfonintensitet i området ventelig øke med 14% mot 2100, konkluderer studien. Det innebærer i tilfelle en betraktelig økning i ødeleggelseskraften, som er proporsjonal med vindhastigheten i tredje potens. (Se også CarbonBrief.)

Ville du sprøytet sulfater i atmosfæren for å redusere solstrålingen, dersom det var det eneste som kunne hindre massiv korallbleking på over 90% av verdens rev innen midten av århundre? Det er dessverre ikke et rent hypotetisk spørsmål. Utstrakt korallbleking som følge av oppvarmingen er ventet, selv hvis vi mot formodning skulle klare å redusere utslippene i henhold til IPCCs mest optimistiske scenario (RCP2.6). En stratosfærisk solskjerm av kunstige aerosoller kan redde revene, selv om økt CO₂ gjør korallrevene mer følsomme for bleking, hevder en ny modellstudie . (Se også pressemeldingen.)

De ser imidlertid ikke på hvordan havforsuringen ellers vil påvirke revene. Vet ikke helt om det er noen vits i å redde revene – med uante bivirkninger av å tukle med solskinnet – dersom korallene går i oppløsning likevel.

Mange frykter at tukling med solskinnet kan bli en sovepute for CO₂-kutt, og det er langt fra det eneste problemet. Nasjonale forskningsetiske råd kaller inn til «Åpent møte om klimamanipulering og etikk» 11. juni. Se bakgrunn på forskning.no, «Klimamanipulering kan bli en farlig sovepute».

Forskere har brukt havnivåendringer på den amerikanske østkysten til å vise en sammenheng mellom den atmosfæriske svingningen NAO, havsirkulasjonen og den den langsomme temperatursvingningen AMO i Nord-Atlanteren . Det er tegn til svekkelse av den atlantiske omveltningen (som målt av RAPID), og ut fra forskernes teori vil det si at vi er på vei inn i en negativ fase av AMO, som kan lindre global oppvarming på kort sikt men samtidig forverre havstigningen på østkysten.

Tallene ser sterke ut, men jeg tar alle påstander om årsaker til AMO og AMOs angivelige bidrag til globale temperaturer med en klype salt mens forskerne fortsatt strides om hvordan selve fenomenet skal beregnes .

McCarthy & co. får dessuten prisen for ukens mest forvirrende formidling. Pressemeldingen gir inntrykk av at det kan bli en halv grad kaldere i tiår fremover – globalt?! McCarthy tvitrer nei, de mente AMO. I en populærartikkel skriver de at Atlanterhavs-temperaturen sank med 0,1°C per tiår i den kalde fasen mellom 1940 og 1970, og sammenligner med den globale oppvarmingen, som de underlig nok hevder er bare halvparten så rask. (Hva tenker de egentlig på da? Selv om vi bare ser på havtemperaturene, har tredveårstrenden vært 0,135°C/tiår siden 1975 i HadSST.)

Se også diskusjon på Terje Wahls blogg og And Then There’s Physics.

I klimadebatten og andre opphetede politiske ordskifter snakkes det ofte om «ekkokamre» – at folk bare utveksler informasjon med folk osm har de samme meningene. I en empirisk studie spurte forskerne ledende beslutningstagere og påvirkere i den tilspissede amerikanske klimapolitiske debatten anno 2010 hvem de hørte på . De finner signifikant ekko – at folk bare hører på folk med samme mening som dem selv i spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapte. De finner også signifikant «kammer» – at den samme informasjonen går i omløp mellom minst tre personer i spørsmålet om bindende internasjonal klimaavtale. Men såvidt jeg kan se, finner de ikke begge deler i samme sak. Så finner de egentlig ekkokammer, etter sin egen definisjon? Ja, sier sammendraget og pressemeldingen, men artikkelen er ganske uklar på det punktet. De antyder at ekkokamre kan forklare hvorfor amerikanske høyrepolitikere fortsatt fornekter vitenskapen, men artikkelen er illustrert med et par eksempler på politikernettverk som snarere viser den demokratiske representanten omgitt av ekko, mens republikanernes sjefsfornekter Inhofe ser ut som om han ikke har nettverk i det hele tatt. (Se også pressemeldingen, hvis du tror du blir klokere av det.)