Korallrev syke i varmen. Fra før er det kjent at høye havtemperaturer forårsaker korallbleking, men en ny studie antyder at sykdom kan bli en like utbredt dødsårsak som bleking over de neste tiårene. Korallrev kan lide av sykdommer med navn som sort og gul båndsyke. I følge forskerne kan stigende temperaturer utsette korallrev for mer sykdom på flere måter: ved å gjøre korallene mer mottagelige, og ved å gjøre sykdomsfremkallende organismer både mer tallrike og mer hissige. Den nye studien definerer varmeterskler for hver av disse virkningene, og bruker modellfremskrivninger til å undersøke hvor fort og på hvilke steder varmere hav kan gjøre koraller syke . Resultatene viser mye variasjon, men over tre fjerdedeler av korallrevene har allerede passert terskelen for større mottagelighet, og en like stor andel vil ha passert alle tre tersklene innen 2090. Det gjør deprimerende liten forskjell om modellen mates med høye eller middels utslipp. Forskerne har oppsummert sykdomsrisikoen fra kombinasjonen av klimapåkjenninger og lokal menneskelig virksomhet. Det håper de skal hjelpe til å identifisere hvor det er viktigst å sette inn tiltak.

ScienceDaily har mer. Og med nokså uheldig timing la Morten Jødal samme uke ut på bloggen til de såkalte Klimarealistene om hvordan korallrev trues mest av andre ting enn klimaendringene. Som sykdom…

Fjorder fanger karbon. Fjorder kan stå for en oppsiktsvekkende andel av karbonlagringen i bunnsedimenter i havet, viser en ny studie . Arnfinn Christensen har lagt arbeid i å formidle den på Forskning.no, så les der.

Ellers var det ikke så mye som virket verdt å sakse forrige uke. Economist hadde en leselig artikkel om årsakstilskrivelse av ekstremvær, som vi var inne på uken før («Is it global warming or just the weather?», 9. mai).

EU strammer opp klimakvotene. Norge deltar i EUs system for handel med utslippstillatelser for CO₂ og andre drivhusgasser, et marked så oversvømt av billige kvoter at det har vært en gåte hvordan det skal bidra til Norges og EUs felles mål om 40% kutt innen 2030. EU står med et overskudd på over to milliarder utslippstillatelser (hver for ett tonn CO₂), og en kvotepris på rundt ynkelige 7 euro per tonn CO₂. EU-organene har nå forhandlet frem et forslag som kan hjelpe, hvis det blir vedtatt til sommeren. Fra før var det bestemt å utsette auksjonen av 900 millioner tillatelser til 2019. Nå er planen at disse tillatelsene skal settes til side mer varig i et reservefond. Ikke nok med det, fra 2019 skal utslippstillatelser som allerede er i handel, trekkes gradvis ut av omløp og plasseres i reservefondet inntil overskuddet er nede i 833 millioner, skriver CarbonBrief (som har mer).

G20 gransker karbonboblen. G20-landene er bekymret for at gigantiske investeringer i olje, gass og kull utsetter selskapene og det globale finanssystemet for risiko, siden det meste av disse energireservene må bli liggende i bakken dersom vi skal unngå faregrensen på to grader. De har satt i gang en granskning som skal rapportere i juli, skriver Telegraph.

Imens stevner Norge videre som om boblen ikke kan sprekke, med konsesjonsrunde for petroleumsvirksomhet i Barentshavet (jfr. Anders Bjartnes’ kommentar fra i fjor, «Den norske karbonboblen», Sysla 30.3.2014) og staten som kullbaron via Oljefondet.

Stortingets finanskomité hadde mandag 4. mai åpen høring om å trekke Statens pensjonsfond ut av kullselskaper, som Rasmus Hansson (MDG) har foreslått (Dokument 8:42 S (2014-2015)). Stortinget byr på flere timer video; har du ti minutter, er det tiden verdt å høre WWFs Ingrid Lomelde valse opp med motforestillingene (her, fra ca. 6 min. 30 sek.). Komiteen skal avgi innstilling 28. mai, med stortingsbehandling foreløpig satt til 5. juni. Jonas Gahr Støre sa det var gode grunner til å selge seg ut av kull, mens Aftenposten og Siv Jensen tok på seg Meget Alvorlige Mennesker-hatten og sa det ikke ville være bra for fondsforvaltningen om Stortinget la seg opp i det.

Apropos: kronikk av tidligere finansminister, nå CICERO-sjef Kristin Halvorsen om sparing i grønne fond («Grønne penger på bok», Dagsavisen 7. mai).

Definitivt 400 ppm CO₂. NOAA meldte at CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren i mars var over 400 deler per million. Hørt det før? Ja, men tidligere overskrifter gjaldt målinger i Arktis eller på Mauna Loa (der de første pålitelige målingene startet). Nå er det globalt. Men dét er ved toppen av årssyklusen, så vi kan sikkert vente nye pressemeldinger når kloden i årssnitt topper 400 ppm…

Fra 2012 til 2014 økte CO₂-konsentrasjonen med 2,25 ppm, skriver NOAA, den høyeste økningen i noen treårsperiode siden målingene begynte, til tross for Det internasjonale energibyråets (IEAs) gla’melding tidligere i år om at det ikke var vekst i utslippene fra fossile brensler i 2014.

Energiutviklingen er på avveie. IEA hadde en mindre hyggelig melding forrige uke. I sin jevnlige rapport Energy Technology Perspectives følger de energiteknologi på 19 områder, og måler utviklingen opp mot hva som må gjøres for å unngå togradersgrensen. For første gang siden de startet får ingen av områdene tilfredsstillende karakter. Fangst og lagring av CO₂ er blant de fem områdene der det svikter mest. CarbonBrief oppsummerer.

Blant annet med henblikk på den sviktende CO₂-fangsten må forskerne slutte å fortelle politikerne det de helst vil høre, skjenner Oliver Geden, som forsker på klimapolitikk, i en Nature-kommentar . Geden skriver at ettersom verden har gått glipp av frist etter frist for å snu utslippsveksten, har forskerne som råder politikerne hele tiden skjøvet fristene fremover i tid. Beregninger som viser at togradersmålet enda er oppnåelig, bygger på forutsetninger om negative utslipp i fremtiden takket være bioenergi og CO₂-fangst, forutsetninger Geden mener er nonsens. Eller som CICERO-forsker Glen Peters ironisk oppsummerer: «I modellene er Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad en kjempesuksess.» Policy-ekspertene som sier at <2°C ikke er politisk gjennomførbart, står mot naturvitere som påpeker at det fortsatt er fullt fysisk mulig, og at det uansett er lite vits i å diskutere akkurat hvor vi ønsker å ende opp når vi er på vei i gal retning.

Siv. Forskning.no-redaktør Nina Kristiansen gjør seg noen refleksjoner om alt Siv Jensen kunne tvilt på og vært på linje med i hvert fall deler av forskningen («Den virkelige klimaskepsisen», Aftenposten 6.5.2015). Jeg er enig i hovedtanken i kronikken, og enig med Kristiansen i at de faktiske uenighetene som finnes på forskningsfeltet bør formidles bedre.

Nettopp derfor synes jeg det verdt å poengtere at det ikke er noen vitenskapelig enighet om noen «femten år lang pause i den globale oppvarmingen». Det er forskjellige teorier om hvorfor den globale overflatetemperaturen ser ut til å ha steget noe langsommere de siste drøyt 15 årene. Jeg blir også skeptisk når jeg blir fortalt at «noen forskere» mener tilpasning kan være mer fornuftig «enn store og dyre tiltak» for å motvirke endringene. Tja, hvis man formulerer det sånn, så, men hvilke forskere, endringer, tilpasninger, tiltak og kostnader er det i tilfelle snakk om? Når forskere stikker hodene sammen og blir enige om et budskap, sier de som regel at vi både må tilpasse oss de klimaendringene vi ikke lenger kan avverge, og prøve å avverge så store klimaendringer at vi ikke kan tilpasse oss effektivt.

Bjørn Lomborg er av dem som mener man får mer igjen for pengene ved å satse på andre ting enn klimatiltak. Men Lomborg er vel snarere tankesmie-entreprenør enn forsker. I alle fall har University of West Australia funnet ut at de får mer igjen for pengene ved ikke å bruke dem på det planlagte Lomborg-senteret den australske regjeringen har ivret for.