Én av seks arter kan bli truet av utryddelse på grunn av klimaendringer hvis vi lar det skure med utslippene, i følge en ny meta-analyse av litteraturen . Urban har satt sammen 131 publiserte fremskrivninger av utryddingsrisiko til ett bilde. Temperaturforskjeller spiller større rolle enn metodeforskjeller mellom studiene. Urban finner at utryddingsrisikoen akselererer med temperaturstigningen: fra 2,8% av artene i dag, til 5,2% hvis vi klarer å holde togradersgrensen, til 16% med de 4,3°C som ventes under «business as usual» innen slutten av århundret. Faren er størst i Sør-Amerika, Australia og New Zealand, men best studert i Europa og Nord-Amerika. Et vesentlig spørsmål er hvor fort og langt artene kan spre seg, og de fleste studiene så bort fra mange andre faktorer som kan trekke opp eller ned. Urban understreker at klimaendringene vil ha bredere virkninger på arter og økosystemer enn utryddingsrisikoen forteller. Vi er på terskelen til å se signalet stige frem av støyen når det gjelder klimaendringenes virkning på biologisk mangfold, skriver han. CarbonBrief dekker studien, og Science bringer en Perspective-artikkel om den. Se også ScienceDaily.

Vi kan ikke si at menneskeskapte klimaendringer forårsaket enkelthendelser, som hetebølgene i Vest-Europa i 2003 eller i Australia nå nylig, men forskerne kan si hvordan det har økt risikoen for en enkelthendelse (Fractional Attributable Risk, FAR).

En ny studie bruker klimamodeller til å undersøke hvordan menneskeskapt oppvarming påvirker risikoen for ekstremvær globalt . De ser først og fremst på på «moderat» ekstremvær som overstiger 99,9-prosentilen, dvs. dagstemperaturer og daglige nedbørsmengder som er så høye at vi før industrialderen bare ville ventet dem ca. én dag hvert tredje år. Allerede i dag kan ca. 75% av ekstremvarmen og 18% av ekstremnedbøren over land tilskrives de 0,85°C oppvarming vi har sett så langt. Risikoen øker raskest for de mest ekstreme hendelsene, og raskere enn temperaturen. Risikoen for ekstremvarme dager er dobbelt så høy ved 2°C oppvarming som ved 1,5°C. Det er viktig å tenke på når man diskuterer faregrenser for klimaet. (Se også Quirin Schiermeier, «Global warming brews weird weather», Nature News 27.4.2015; CarbonBrief; og Forskning.no, men vær obs på litt tallforvirring.)

En annen studie fra forrige uke finner at sjansen for rekordvarme år som 2014 har økt minst 13 ganger i Midt-England . Central England Temperature (CET) er en måleserie som går helt tilbake til 1659. Forskerne anvendte statistiske metoder på CET for å fastslå returperioder for 2014-varmen før og nå. De valgte også ut klimamodeller som simulerte CET godt, og kjørte dem med og uten menneskeskapte pådriv. Artikkelen er åpent tilgjengelig, og britiske CarbonBrief dekker den selvfølgelig. ScienceDaily også. Apropos, Ed Hawkins skriver om «Extreme UK heatwaves» på Climate Lab Book.

Antarktisk massetap. Satellittmålingene av varisjoner i jordens tyngdefelt, GRACE, er en uvurderlig kilde om hvordan det går med innlandsisen på Antarktis i store trekk. Massebalansen (mellom snøfall og istap) varierer imidlertid sterkt med geografisk område, og forskjellige metoder gir forskjellige regionale resultater. Den nyeste studien prøver å beskrive massetapet fra Antarktis best mulig i tid og rom med en matematisk teknikk som kalles sfæriske Slepian-funksjoner . De finner at Vest-Antarktis har tapt rundt 121 Gt (milliarder tonn) is per år over 2003–2014, og at massetapet langs kysten av Amundsensjøen har akselerert med rundt 18 Gt/år per år. Dronning Mauds land har fortsatt å vinne masse, og kompenserer for omtrent halve tapet på Vest-Antarktis. Antarktis i sin helhet har tapt ca. 92 Gt/år. ScienceDaily har mer.

Havis. Jo mindre havis til å reflektere sollyset, jo mer solvarme absorberer havet så det kan smelte enda mer havis. Denne onde sirkelen, havisalbedo-tilbakekoblingen, har fått noen til å bekymre seg for at arktisk havis kan bli ugjenkallelig borte når utviklingen passerer et vippepunkt, selv om vi skulle klare å skru ned temperaturene igjen. Jeg har tatt den saken med ro i noen år etter at modelleksperimenter tydet på at isen fint kan ta seg opp igjen etter en isfri sommer . Men selv om generelle sirkulasjonsmodeller viser at istapet er reversibelt, har enklere modeller tydet på at isdekket er ustabilt. En ny studie tyder på at det skyldes at disse modellene enten mangler varmetransport i nord-sør-retningen eller en årstidssyklus i solpådrivet .

Kunstis? Ugjenkallelig eller ikke, rundt midten av århundret kan vi vente isfritt arktisk sommerhav. Kanskje vi kan gjøre noe sprøtt for å få isen tilbake? Sprøyte havet fullt av «mikrobobler» eller små hvite korn av ett eller annet for å gjøre det hvitere, reflektere mer sollys, og snu om den onde albedosirkelen? Innflytelsesrike mennesker diskuterer faktisk slike s.k. geoengineering-tiltak i fullt alvor. Nå har Carnegie-forskere fått en klimamodell til å simulere hva som ville skje hvis vi slapp ut CO2 over alle støvleskaft og deretter klarte å tukle med albedoen til arktiske hav i kolossal skala . Ved å blanke havet fra 70 til 90°N klarer de å få september-isdekket opp på 40% av førindustrielt nivå igjen, og få arktiske overflatetemperaturer med knappe 2 °C. Det gjør ikke noe videre med den globale middeltemperaturen, men det påvirker nedbørmønstrene langt ned i den amerikanske sørvesten. Kort sagt, lite effektiv medisin med store bivirkninger. (Se også ScienceDaily.)

Dumphusken. Vi var nylig inne på hva som forårsaket Dansgaard-Oescher-hendelsene, de plutselige temperatursvingningene som er skjedd flere ganger under istidene. Iskjerneprøver tyder på at temperaturen har sunket i Antarktis når den har steget på Grønland, og omvendt, et fenomen som har fått navnet «den bipolare dumphusken» (bipolar eller interpolar seesaw). Endringer i styrken på den atlantiske omveltningen, som transporterer varme fra sørlige til nordlige halvkule, kan være en del av forklaringen. En ny iskjerneprøve fra Antarktis har nå latt forskerne tidfeste hendelsene med sjelden nøyaktighet, og tyder på at det har gått litt over 200 år fra oppvarming eller nedkjøling på Grønland til Antarktis begynte å gå i motsatt retning. Det lange etterslepet tyder på at dumphusken skyldes ting som skjer i havet, og ikke i atmosfæren, mener forskerne . En av de ørten medforfatterne, Eric Steig, forklarer saken på RealClimate («How long does it take Antarctica to notice the Northern Hemisphere is warming?», 29.4.2015). Nature har også en kommentarartikkel av Tas van Ommen, «Northern push for the bipolar see-saw» (30.4., tilgjengelig uten abonnement), med en klargjørende skjematisk fremstilling av hvordan temperaturen på Antarktis følger temperaturen på Grønland. ScienceDaily har intervjuer.

Ny UAH. Roy Spencer og John Christy lanserte den lenge savnede versjon 6.0 (beta) av UAH. UAH, kort for «University of Alabama at Huntsville», er et datasett med satellittmålinger av temperaturer i troposfæren, altså nederste del av atmosfæren, sånn ca. opp til der de høyeste jetflyene går. De gjør rede for endringen i et innlegg på Spencers blogg, men en fagfellevurdert publikasjon ligger visst år frem i tid. De viktigste nyvinningene er en ny korreksjon for døgntidsdrift; en ny måte å beregne temperaturen i lavere troposfære på; høyere oppløsning (mer geografisk detalj) og en ny måte å beregne punktene i rutenettet på. Alle som innbiller seg at satellitter bare måler ting som de virkelig er, bør lese disse forklaringene! Temperaturutviklingen i følge UAH 6.0b er blitt mer lik rivalen RSS, og har noen markante forskjeller fra forrige UAH-versjon. Trenden over hele serien siden desember 1978 er ca. 0,114°C/tiår, mot 0,140°C/tiår i forrige versjon. Folk som liker dårlig statistikk vil også lykkelig fortelle deg at «trenden» siden 1997 nå er flat, men ikke at den er statistisk ubetydelig. Terje Wahls blogg drøfter nye UAH denne uken, og vi kommer nok tilbake til den her også.

GWPFs «granskning» av temperaturdata. GWPF, en britisk politisk kampanjeorganisasjon mot klimatiltak, utbasunerte en «granskning» av «integriteten» til globale temperaturdata. En håndfull forskere er utpekt til å svare på noen (vill)ledende spørsmål, og GWPFs venner i tabloidpressen innkasserer likegodt skandalefunn på forskudd. Imidlertid pågår det også en seriøs gjennomgang av metoder for såkalt homogenisering av temperaturdata i regi av Verdens meteorologiske organisasjon, og lederens, Victor Venemas kommentar er verd å lese. De viktigste poengene var vi innom her på bloggen i fjor (Justering av historiske temperaturmålinger): justeringene er objektive, gjør temperaturseriene riktigere, og kan gå mest i én retning fordi feilene gjør det. Temperaturserien BEST, et annet skeptikerinitiativ, endte opp med å bekrefte den globale oppvarmingen, selv med en helt original tilnærming til sprang i måleseriene.

Lobber Vatikanet. Konservative klimafornektere svetter over Pave Frans’ planlagte klimabudskap. Den evangelikalske Cornwall Alliance sendte paven et åpent brev om fossile brenslers velsignelser, mens markedsfundamentalistiske Heartland Institute sendte lobbyister til Roma. Det pavelige vitenskapsakademiet samlet ufortrødent en gruppe kloke hoder bak et bakgrunnsnotat (Climate Change and the Common Good) og en erklæring der klimaendringer fremstår som en alvorlig trusel, særlig mot verdens fattigste, som krever såvel en energirevolusjon som moralsk omstilling.

Iskanten. Havforskningsinstituttets Svein Sundby sier at det er flere årtier for tidlig å flytte iskanten nordover (kronikk, forskning.no, 29.4). Sundby mener at den atlantiske multidekadiske oscillasjonen (AMO) kan være på vei over i kald fase, og at vi heller kan vente synkende temperaturer og økende isdekke i Barentshavet de neste 20 årene.

Finansminister og FrP-leder Siv Jensen ble spurt på direkten om menneskeskapte klimaendringer og var ikke overbevist. Regjeringens politikk bygger imidlertid ikke på Sivs tvil. (I behandlingen av iskanten virker de tvert om mer overbevist enn IPCC-forfattere som Sundby om at menneskeskapte virkninger vil dominere selv på kort sikt.) Mer alvorlig er det at andre politikere kan høste gratispoeng bare ved å tro på klimaendringene og fordømme Siv. Det skulle bare mangle at Jonas Gahr Støre er overbevist om klimaendringene, men hva vil han egentlig gjøre med dem?

Apropos arktisk havis har det vært mange godbiter fra forskningsskipet Lance: «Isen smelter fortere enn forskerne klarer å spå» (forskning.no), «Climate drives ‘new era’ in Arctic Ocean» (BBC) og toktets egen blogg.

CICERO feiret 25 år med en liten naturfagstime (video). Siv Jensen har fått tilbud om en time, hun også.

Skeptisk til varmepause. Taminos blogg om god og dårlig klimastatistikk har våknet til liv. I «Slowdown Skeptic» (30.4.2015) leter Tamino med lys og lykte etter bevis for at global oppvarming er gått langsommere i det siste, og blir ikke overbevist.

Dana Nutticelli ser på analyser som tyder på at de beste modellene spår høyere klimafølsomhet («Overlooked evidence – global warming may proceed faster than expected», SkepticalScience 30.4.2015).