Isbremmene Larsen A og B på den antarktiske halvøyen kollapset i 1995 og 2002, og Larsen C står for tur.

En isbrem i oppløsning bidrar ikke selv til havstigning, siden den allerede fløt på havet.¹ Men isbremmene holder igjen mot isbreer. Når de blir borte, strømmer innlandsisen raskere ut i havet. Det bidrar til havstigning.

Det er en liten rest igjen av Larsen B, og det har vært antatt at den bremset strømmen fra isbreene bak, men det viser seg at to av de tre isbreene, Leppard og Flask, allerede tynnes, og forskerne tror ikke Larsen B-resten har lenge igjen .

Larsen C synker, trolig fordi den tynnes både nedenfra av havet, og ovenfra, der økt smelting pakker firnsnøen tettere og mindre luftig, viser en ny studie, som peker på flere mekanismer som kan føre til sammenbrudd over alt fra år til århundrer. CarbonBrief har mer.

Høydemålinger fra satellitter har vist en havstigning på ca. 3,2 mm/år siden 1993: raskere enn over det 20. århundre, men langsommere i det siste tiåret enn tiåret før. Forskere som har gått over dataene på nytt og korrigert dem for «drift» i instrumentmålingene over tid har gjort to nye funn : Havstigningen over 1993–2014 har vært lavere enn tidligere antatt (mellom 2,6 ± 0,4 og 2,9 ± 0,4 mm/år avhengig av metode), i tråd med andre anslag. Og havstigningen har trolig ikke bremset, men snarere økt over samme periode (0,041 ± 0,058 mm/år²), i tråd med økt smelting fra Grønland og Antarktis.

Dagbladet fikk med seg hovedpoenget, men illustrerte med bilder og video av smeltende arktisk havis, som jo ikke bidrar til havstigningen.¹ Dessuten oppga de akselerasjonen feil, noe de såkalte «Klimarealistene» hoverte over, men siden sistnevnte fornekter at det har vært noen havstigning, blir Dagbladets feil nokså ubetydelig i sammenligning.

Oppdaterte temperaturdata fra værballonger i atmosfæren er blitt justert for forskjellige feilkilder med en metode kalt IUKv2 . De viser at nedkjølingen av stratosfæren er bremset opp, og at de subtropiske jetstrømmene går sterkere, høyere og lengre mot polene. De viser også en jevn troposfærisk oppvarming som forsterkes fra ca. 0,14°C/tiår ved overflaten til ca. 0,25°C/tiår høyt oppe i troposfæren (300 hPa). Oppvarmingen viser ikke tegn til å gå langsommere i nylige tiår eller langsommere enn overflaten.

Resultatene stemmer med teori og modeller som tilsier at en oppvarming vil bli forsterket i den tropiske troposfæren. Usikre observasjoner har foreløpig gjort det vanskelig å slå fast, noe «klimaskeptikere» ofte har utnyttet, selv om det de kaller et «hotspot» i atmosfæren kan ventes ved oppvarming av overflaten uansett årsak, det være seg sol eller CO₂,² og ikke er noe menneskelig fingeravtrykk. Se også John Abraham, «New study finds a hot spot in the atmosphere», Guardians 97%-blogg, 15. mai.

Terje Wahls blogg dekket både havstigningsartikkleen og værballongartikkelen.

Og mens vi beveger oss oppe i høyden: osonhullet fylte 30 år sist lørdag (Climate Lab Book, 15. mai).

Våren er tidligere ute, påpekte forskning.no på 17. mai. Ingrid Johansen har både spurt Hans Olav Hygen om temperaturutviklingen og forhørt seg om vårtegn i fenologiske undersøkelser. Bjerkeløvet spretter før i Kvithamar, Kise i Nes i Hedmark blir tidligere snøbart, og fruktblomstringen i Hardanger kryper også bakover i kalenderen, fortelles det.

Revidert karbonregnskap. Selv om vi har tredoblet CO₂-utslippene siden 1960-tallet, har havet og landjorden fortsatt å ta opp omtrent halvparten, viser en ny revisjon av det globale karbonregnskapet . Mens atmosfærisk CO₂-nivå er målt stadig mer nøyaktig, har usikkerheten i fossile utslipp økt på grunn av forskjeller i nasjonale utslippsregnskaper, og fossile brensler er blitt en så dominerende kilde at usikkerheten i disse utslippene tilsvarer hele utslippet fra avskoging og andre endringer i arealbruk, selv om vi har mye bedre data om brenselsforbruket. Naturen gjør oss en stor tjeneste ved å ta opp halve CO₂-utslippene, påpekes det, men det vil ikke nødvendigvis fortsette, og det har hatt sin pris, blant annet surere hav.

Inntjening på biobrensel. Hvis økt etterspørsel etter biobrensel betyr mer natur lagt under plogen, kan det gi betydelige drivhusgassutslipp fra vegetasjon og jordsmonn. En forskergruppe foreslår å måle dette som en inntjeningstid (greenhouse gas payback time): tiden det tar før drivhusgassutslippene man sparer på å erstatte fossile brensler med biobrensel, oppveier utslippet av karbon og nitrogen som var lagret i det opprinnelige økosystemet . De beregner inntjeningstider fra 1 til 162 år, med 19 år som median. Geografisk beliggenhet viser seg å være mer avgjørende enn f.eks. hva som dyrkes, og den verste drivhusgjelden stifter man med biobrensel fra tropene. Intensivt landbruk korter inntjeningstiden vesentlig, hevdes det, til tross for større utslipp fra fossile brensler og gjødsel.

Se også CarbonBriefs kritiske granskning (11. mai) av klimavirkningen til britisk biokraftproduksjon, som er basert på storimport av amerikanske pellets.

CO₂ hjelper trær holde på vannet…litt. Planter utveksler vanndamp og andre gasser med atmosfæren gjennom små åpninger, stomater. Med mer CO₂ i atmosfæren kan de lukke stomatene mer og spare vann, men det er uvisst hvor mye. En studie av karbonisotoper i treringene på europeiske trær over tyder på at vannutnyttingsevnen (intrinsic water-use efficiency, iWUE) har økt med 14 ± 10% i løvskog og 22 ± 6% i barskog over det 20. århundre . Globale vegetasjonsmodeller gir lignende resultater, men når klimaendringene tas med, finner de likevel at transpirasjonen fra europeiske skoger kan ha økt med 5% over samme tid.

IMO-forhandlinger lyktes ikke i å begrense utslipp fra skipsfarten, som står for drøyt 3% av globale CO₂-utslipp og vil øke utslippene betraktelig i fremtiden hvis ikke noe blir gjort. CarbonBrief, 14. mai 2015 forklarer.

Energiogklima.no hadde et par lesverdige om EUs klimapolitikk. Jørgen Wettestad og Torbjørg Jevnaker skriver om om den planlagte innstrammingen av kvotehandelssystemet, som vi har nevnt her før, og Stig Schjølset minner om at de som vil påvirke utformingen av EUs klimapolitikk må lobbe nå.

Togradersmålet. Fra energiogklima.no sakser vi også Gunnar Kvåles og Thomas Kottis’ advarsel om at oljeindustrien og politikere misbruker togradersmålet for å legitimere utvinning av fossile ressurser i mange tiår til. Tiltredes: To grader er ikke et mål, det er en faregrense vi burde streve for å holde oss unna.

Om vi klarer det er en annen sak. Sist nevnte vi Gedens påstand om at klimaforskerne burde si til politikerne at toget allerede er gått for å holde oppvarmingen under to grader. En lesverdig kommentar i samme bane er David Roberts, «The awful truth about climate change no one wants to admit», Vox, 15.mai.