Ukerevy (uke 13/2015)

Med påskeuke 14 allerede på hell, er det kanskje på tide å endelig få opp en liten revy av uke 13. Det var mye mer interessant forskningsstoff som fanget blikket enn jeg har fått med meg her, fra kalkdannelse og CO2-begraving i havet til tørkeresistente bønner, men det får ligge og modne til en annen anledning.

Følsomt tema. Som nevnt sist: Forrige uke foregikk en stor workshop om klimafølsomhet på Schloss Ringberg i Tyskland. Presentasjonene ligger nå på nett, og Andrew Desslers prat er på video (han har også en enklere versjon). NASAs Gavin Schmidt oppsummerer sine inntrykk på RealClimate. Som CarbonBrief konstaterer denne uken, ser det ut til å være en god del enighet om at klimafølsomheten likevel neppe er under 2°C. Oppdatering: Flere inntrykk fra James Annan (4. april).

CO2 – dyrere enn vi tror. Økonomer bruker integrerte vurderingsmodeller som DICE for å beregne samfunnskostnaden av karbon. En ny studie finner at kostnaden og den optimale CO2-prisen blir vesentlig høyere dersom modellen tar hensyn til «vippepunkter», dramatiske virkninger med store økonomiske konsekvenser og med en viss sannsynlighet for å inntreffe, som at hele Grønland smelter eller at Amazonas dør bort . Da er den beste politikken å sette inn kraftigere utslippsreduksjoner med en høyere karbonpris vesentlig raskere enn hvis man ser bort fra slike muligheter. Ja, faktisk så raskt som om vi verdsatte fremtidige generasjoners ve og vel nesten like høyt som vår egen, selv om forskerne nettopp unnlot å legge slike moralske anfektelser til grunn. (Se også CarbonBrief og ScienceDaily.)

En annen studie tidligere i år mekket på DICE-modellen for å ta i betraktning at klimaendringenes skadevirkninger ikke bare vil skape utgifter, men også kan gå ut over den økonomisk veksten som skulle hjelpe å betale dem .

Antarktis bremmer over. Isbremmene, der den antarktiske innlandsisen strekker seg ut over havet, bremser siget av mer is fra innlandet, men flere av dem ser ut til å tynnes faretruende raskt. Nokså kortvarige måleserier gir noe sprikende anslag på hvor fort de tynnes. Nå har forskerne satt sammen høydemålinger fra tre satellittserier til en 18 års historie om endringen i isbremvolum: Istapet har akselerert fra 25 km3 til 310 km3 per år fra første til andre halvdel av perioden 1994–2012 . (Usikkerheten er rundt 70 km3 per år). Tapet fra Vest-Antarktis er økt med 70% over det siste tiåret, mens isbremmene i Øst-Antarktis har sluttet å legge på seg og begynt å slanke seg igjen. Forfatterne advarer om at dersom klimapådrivet fortsetter, venter de en «drastisk reduksjon i volum» på tidsskala fra tiår til århundre, som vil føre til grunningslinjeretrett og isbremsammenbrudd.

Svekket atlantisk omveltning?

Den siste uken er det blitt mye prat om svekket sirkulasjon i… nei, ikke akkurat Golfstrømmen, men den atlantiske meridionale omveltningen (engelsk: Atlantic Meridional Overturning Circulation, AMOC): transportbåndet som frakter varmt vann mot nord, der det som ikke fryser til is blir salt, kaldt, og tungt, synker til bunns og fraktes mot sør igjen. Modellene spår at global oppvarming vil svekke, men mest sannsynlig ikke stanse, den atlantiske omveltningen, som kan forstyrres av ferskvann fra smeltende is.

Forrige uke meldte Stefan Rahmstorf og kolleger at det trolig var svakere atlantisk omveltning mellom 1975 og 1995 enn i hele det foregående årtusenet, trolig på grunn av ferskvann fra smelting av innlandsisen på Grønland . AMOC bør avgjort holdes et øye med.

Forfatterne blogger på RealClimate om arbeidet, som er smarte, men dristige saker. Kan man virkelig anslå styrken på omveltningen over 1100 år gjennom et indirekte mål (overflatetemperatur), som i sin tur er rekonstruert med indirekte data (proxydata), med tilstrekkelig sikkerhet til å peke ut en 20-årsperiode som den svakeste? Det kan være gode grunner til å tvile på det, men den heftige kritikken studien har møtt skyldes ikke bare gode grunner. Den foreslåtte nye AMOC-indeksen er basert på Michael Manns rekonstruksjoner av temperatur på nordlige halvkule , og liksom-skeptikerne hater Mann.

Trått føre. Skisesongen kan bli 2–3 måneder kortere, varsler NVE. Ingjerd Haddeland med flere har kronikk om saken i Dagens Næringsliv 27.3., «Nytt vinterklima truer snøen i Norge». Modellarbeidet inngår i rapporten Klima i Norge 2100, som først skal lanseres til høsten. Avisen bringer også en velskrevet artikkel av Ingrid Røise Kielland  («På bar bakke», D2 26.3.). Den har to slående kart over antall skidager i Norge i fremtiden, som ser ut til å være basert på to forskjellige modellstudier, ett fra Asgeir Sortehaug (UiB) og ett fra Norsk klimaservicecenter (NVE, Meteorologisk institutt og Uni Research). Nysgjerrige sjeler vil ønske å vite mer om modellene og usikkerhetene – kortsiktige lokale fremskrivninger er ikke klimamodellenes sterkeste side.

Jevnere varmere? Vi har dog hatt noen kalde vintre i det siste i Nord-Europa og Nord-Amerika. En del nylig forskning, som Coumou-artikkelen vi meldte om forrige uke, har paradoksalt knyttet dem til den hurtige oppvarmingen i Arktis. En ny artikkel argumenterer tvert om for at redusert temperaturforskjell mellom polen og ekvator gir mindre temperaturvariasjoner, ikke mer . Forrige uke mente vi at det siste ordet neppe var sagt om saken, og det kan vi likegodt fortsette å mene denne uken. (Se også Greg Ladens blogg.)

Døgnvill i Alabama? Marsnummeret av Journal of Climate bringer en artikkel om satellittmålinger av temperaturtrender i den midtre tropiske troposfæren . Det er kun interessant for yndere av den obskure «hotspot»-debatten: Teori og modeller tilsier at oppvarming ved overflaten skal gi en forsterket oppvarming høyere i den tropiske troposfæren, men den har ikke vært lett å se i usikre måleserier over tid. (Merk at troposfærisk forsterkning ventes uansett årsak til oppvarmingen, og ikke er noe menneskelig «fingeravtrykk», slik det ofte hevdes, men det hadde vært greit å få den empirisk bekreftet lell.)

To av tre analyser av satellittdataene, STAR og RSS, finner en forsterket oppvarming, men UAH (ved Universitetet i Alabama) gjør det ikke. I følge Po-Chedley og kolleger skyldes det delvis at UAH ikke korrigerer rett for døgntidsdrift (eller hva nå diurnal drift heter på norsk): at satellitten driver langsomt bort fra solsynkron bane og observerer samme breddegrad til stadig tidligere eller senere lokal tid på døgnet, og dermed registrerer en falsk nedkjøling eller oppvarming. (Oppdatering: Guardians 97%-blogg dekket studien 25.3, under en noe misvisende overskrift. Stoat har litt moro med det, men gir også en grundig gjennomgang.)

Klimapolitikk

All makt i denne sal? Stortinget behandlet klimamålmeldingen Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU (Meld. St. 13 (2014–2015)). Se Innst 2011 S (2014–2015) fra energi- og miljøkomiteen. Til tross for pliktløp fra SV og MDG var stortingsflertallet fornøyd med å overlate til regjeringen og EU å forhandle frem akkurat hva Norges klimamål egentlig blir.

Brigt Dale og Berit Kristoffersen skrev i Aftenposten 26.3. at «Regjeringen håndplukker forskningsresultater om iskanten – for å åpne for oljeleting i Arktis.»

Oppdateringer/endringer:

  • Fikset noe språkrusk og uklare formuleringer, la til noen lenker (2014-04-03)
  • Lenket til noen flere bloggkommetnarer (2014-04-08)

Videre lesning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *