God grunn til å se fornøyd ut. (Bilde: Jcwf via Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
Ukerevyen gjenoppstår, uten noen løfter om hvor lenge det vil vare. Mye modellresultater denne uken. Men først en gla’nyhet:
Mer panda. Etter tiårs kinesisk innsats for å bevare bestanden, er kosebamsen nå offisielt oppgradert fra «truet» til bare «sårbar» på IUCNs rødliste. Malurten i begeret er at klimaendringer, som truer med å redusere leveområdet – bambusskogene – med over en tredjedel, fortsatt kan bli skjebnesvangre for pandaen. Mens vi snakker om det, har IUCN nye retningslinjer for å vurdere arters sårbarhet for klimaendringer.
Og mens vi snakker om Kina: Det viktige G20-møtet har vært, og Kina og USA annonserte at de ratifiserer Paris-avtalen.
I Norge snakket vi om å øke drivstoffavgiften med 50 øre, og ekspertene sa at det ikke ville monne. Apropos det er det en interessant diskusjon på ATTP-bloggen om hvorfor CO2-avgifter er så lave, med utgangspunkt i et innlegg av den kanadiske filosofen og samfunnsdebattanten Joseph Heath, som er for CO2-avgift men ikke synes vi skylder kommende generasjoner å sette den veldig høyt.
Peccavimus. Paven har talt igjen, og global oppvarming er en synd. Best som jeg forsikret en klima-«skeptiker» at det ikke er sånn vi andre tenker. Jaja.
Forskningsnytt
Skogene i Amazonas kan være mer motstandsdyktige mot klimaendringer enn antatt, hevder en fersk artikkel i Nature . I en modellsimulering som tar hensyn til det funksjonelle mangfoldet av plantetrekk, reagerer skogen på oppvarming og tørke med en «økologisk sortering». Trær med høye løvkroner viker for lavere trær, og løv med stor overflate i forhold til masse vinner frem. De gode nyhetene i artikkelen er at 95% av biomassen kommer tilbake i simuleringen. De dårlige nyhetene er at det tar ca. 600 år å komme dit, etter at en tredjedel av biomassen går tapt i løpet av det første århundret. Velkommen til antropocen, hvor sånne vyer blir slått opp som lyspunkt.
Stillehavssvingningen IPO forklarer langt på vei hvorfor oppvarmingen gikk raskere enn man kunne ventet i 1910–1941 og 1971–1995. Den forklarer også 27% av forskjellen på simulerte og observerte trender fra 1995 til 2013, som også trolig skyldes variabilitet andre steder enn i Stillehavet, samt pådriv fra små vulkanutbrudd. Dette hevder en fersk studie som anslår IPO-bidraget ut fra 1100 års simuleringer av uforstyrret klima – riktignok bare fra én modell – og dermed unngår å blande inn virkningen av pådriv som kan være feil anslått .
De globale økonomiske følgene av BECCS (bioenergi med karbonfangst og -lagring) inkluderer: svekkede skatteinntekter for staten, mer fortsatt bruk og eksport av fossile brensler, lavere karbonpris og dermed lavere matpriser enn hvis vi skal nå togradersmålet uten å ta BECCS i bruk – alt dette i følge en ny modellstudie . Og alt dette forutsetter at vi løser alle de tekniske og institusjonelle hindringene for å ta i bruk BECCS i stor skala.
Det forutsetter antagelig også optimistiske forutsetninger om hvor nyttig bioenergi er som klimatiltak. En annen nylig studie tallfestet det siste knappe tiårets karbonutveksling mellom atmosfæren og hele systemet som fyller tanken til motorkjøretøyer i USA, og konkluderte at biobrennstoff ikke på langt nær er karbonnøytralt. Økt karbonopptak på dyrket mark gjorde bare opp for 37% av CO2-utslippene knyttet til biodrivstoff, hevdet forskerne . Det har hele tiden vært klart at maisetanol var en seier for amerikansk landbrukslobby, ikke for klimaet, men det er overraskende om det står så dårlig til allerede før man ser på indirekte virkninger på avskoging i andre land.
Dødsbobler fra havdypet?
Metanhydrater. Store mengder av den kraftige drivhusgassen metan er frosset ned i hydrater på havbunnen i nord. Varmere hav kan destabilisere hydratene. Observert oppbrusing av metan på sibirsk sokkel og utenfor Svalbard har gitt opphav til alarmerende overskrifter om fare for løpsk drivhuseffekt, men vi finner ikke slike plutselige metankatastrofer i mellomistidene. To nye artikler forrige uke så på fortidens metanutslipp. Britiske forskere som simulerte den brå oppvarmingen for 55 millioner år siden (PETM) fant at det kunne gå årtusener før tint metan ble sluppet ut . Forskere ved CAGE i Tromsø, som analyserte karbonisotoper i poredyr fra bunnsedimenter nær Svalbard, fant ikke spor etter metanutsiving i sonen der metanhydrater kunne blitt destabilisert de siste 14.000 årene . Begge artiklene er tungt tekniske, men for mitt uøvde blikk ser det ut som begge konkluderer at oppvarming ikke er nok til å gi metanutslipp: havbunnen må også la metanet slippe ut, og det gjør den ikke så lett.
Den virkelige dødsgassen under havet er hydrogensulfid, og det er fullt av den i det oksygenfattige dypet av Svartehavet. En ny analyse i år finner at det oksygenholdige topplaget av sjøen er blitt stadig grunnere. Hvis den statistiske metoden holder mål, har oksygengrensen steget fra 140 meters dyp i 1955 til bare 90 meter i 2015, som tilsvarer en 40% reduksjon i området der det er levelig . Utviklingen skyldes i første omgang overgjødsling i sovjet-tiden, men etter en midlertidig bedring på 1990-tallet er det blitt verre igjen, på grunn av varmere overflatevann og dermed mindre omrøring i havet. (Forskningsartikkelen kom ut i våres, men den svært innholdsrike populærartikkelen dukket først opp nå.)